Romantisert sekularisering

For dem som har latt seg rive med av denne vinden, haster det å kvitte seg med flest mulig bånd til vår offentlige religiøse arv.

Les flere saker fra Kirkemøtet

-----

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Før helgen ble det kjent atFremskrittspartiet programkomite foreslår å fjerne offentlig støtte til alle trossamfunn. Forslaget har allerede møtt motbør, og det vil uansett være lang vei frem mot å få et slikt forslag vedtatt.

I Grunnlovens paragraf 16 heter det at «Den norske kirke, en evangelisk-luthersk kirke, forblirNorges folkekirke og understøttes som sådan av staten». Denne paragrafen er ikke mer enn knappe fem år gammel, men blir altså allerede utfordret. Og det er ikke bare FrP som fremmer endringsforslag. Omtrent samtidig som forslaget fra Frps programkomite ble kjent, lanserte ogsåSV ogVenstre et forslag om å fjerne kirkens grunnlovsforankrede posisjon. Frps forslag er direkte rettet inn mot finansieringsordningen, mens forslaget fra Venstre og SV baserer seg på et mer grunnleggende ønske om ytterligere formelt brudd mellom kirke og stat.

LES:Solberg: - Kirken må være i forandring

I et stadig mer sekulært samfunn er det ikke overraskende at slike forslag kommer på bordet. Og det skal bli spennende å se hvor lenge Grunnlovens paragraf 16 blir stående. Fremdeles har folkekirken bred oppslutning i folket, og inntil nå har det knapt vært mulig å registrere noe politisk engasjement for å avslutte den statlige finansieringen av Den norske kirke. Men i arbeidet med en ny tros- og livssynslovgivning er det naturlig at også finansieringen av folkekirken blir drøftet. Og hvis utviklingen med synkende medlemstall fortsetter, vil etter hvert selve begrepet folkekirke kunne bli utfordret.

Det er legitimt å ville se på staten som religionsnøytral. Det er imidlertid ikke spesielt klokt, og det har dårlig forankring i norsk historie. I den politiske debatten kan vi få inntrykk av at noen har blitt rammet av en vind som romantiserer sekularisering og svekker den mer edruelige vurderingsevnen.

For dem som har latt seg rive med av denne vinden, haster det å kvitte seg med flest mulig bånd til vår offentlige religiøse arv. Men det er dypt uhistorisk å overse den viktige rollen religion har spilt, og fortsatt spiller, som kulturdanner her i landet. Det er uredelig å se seg blind på de sidene ved statlig religionsutøvelse som mange i dag distanserer seg fra, og dermed overse hvor stor betydning kristendommen har hatt i utviklingen av det norske samfunnet.

LES:Her møtes de konservative

Forrige mandag snakket presesHelga Haugland Byfuglien i Den norske kirke om de nå stadig løsere båndene mellom kirke og stat. Hun er forberedt på at også Den norske kirkes finansieringsmodell kan bli gjenstand for debatt, men kom også med en prinsipielt viktig understrekning. «Stortinget har inntil nå sett det som en verdi at mennesker tilhører tros- og livssynssamfunn og derigjennom får egen identitet og tilhørighet. Det gir en trygghet til å møte andre», sa Byfuglien.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det finnes mange som ikke liker religion og gjerne vil fjerne den som del av den norske konstitusjonen. Da er det kirkens utfordring å demonstrere sin eksistensberettigelse gjennom å være kirke i møte med vår tids samfunn. Kirken kan ikke basere seg utelukkende på sin historiske rolle, men må arbeide for å opprettholde og utvide sitt eget nedslagsfelt i befolkningen. Den utfordringen gjelder særlig Den norske kirke, men i et mer mangfoldig samfunn gjelder den i større grad også kristne som tilhører andre fellesskap og trossamfunn.