KONTANTSTØTTE: Livet er ikke bare arbeid, skriver Dagen på lederplass. På bildet ser vi daværende sosialminister Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) (t.v.) og daværende barne- og familieminister Valgerd Svarstad Haugland (KrF) under en høring om kontantstøtten i 1998.  Foto: Erik Johansen, NTB Scanpix

Populær og omstridt i 20 år

fredag 3. august 2018

Lederartikkel

Mange småbarnsforeldre kan i dag takke for mulighetene kontantstøtten har gitt dem.

Denne uken var det 20 år siden kontantstøtten ble innført. Siden da har mange foreldre kunnet glede seg over litt ekstra tid hjemme med barna mens de er små. Det er grunn til å glede seg over at samfunnet har ønsket å legge til rette for at familier kan velge ulikt når de ønsker det. Samtidig må vi også vurdere innvendingene mot kontantstøtten på en saklig og nøktern måte.

Livet er ikke bare arbeid. Og for de minste barna kan trygge relasjoner være ekstra viktige. Mange finner disse relasjonene i kombinasjonen mellom hjem og barnehage. Men det skulle ikke være for mye forlangt at en velferdsstat av Norges type også kunne legge til rette for at foreldre som ønsker å ha barna hjemme en kort periode før barnehage- og skoleløpet starter kan få noe offentlig hjelp til det. Hvis dette kan bidra til at vi får noen tryggere barn, kan dette også være verdifullt for storsamfunnet i et langt perspektiv.

Da kontantstøtten ble innført gikk kritikken blant annet på om det var riktig å gi penger til familier som valgte å ikke benytte seg av offentlige ordninger, og på om ordningen var samfunnsøkonomisk forsvarlig gitt ønsket om å få flest mulig i arbeid. I tillegg var likestillingsdimensjonen viktig, ved at kontantstøtten kunne bidra til å holde flere kvinner utenfor arbeidslivet.

Alt dette er relevante innvendinger. Men det sier noe om motstandens ideologiske karakter at ikke flere av kontantstøttens mottakere var villige til å heller bruke ordningen som en hjelp til også å få flere fedre til å være hjemme med barna mens de er små. Uavhengig av om det er mor eller far som er hjemme kunne man se på det som et gode at denne muligheten faktisk finnes, og ikke bare for dem som har en særlig romslig økonomi. I realiteten er ikke støttebeløpet større enn at mange familiers valgfrihet fortsatt er begrenset.

Med tiden har også kontantstøttens potensielt integreringshemmende virkning fått økt oppmerksomhet, ved at ordningen kunne bidra til at kvinner i en del innvandrerfamilier ble stående varig utenfor arbeidslivet. Denne slagsiden ble forsøkt korrigert da det i 2017 ble innført krav om fem års botid i Norge for begge foreldrene. Dette har trolig bidratt til at andelen kontantstøttemottakere i Oslo har gått ned de siste årene, etter at hovedstaden tidligere lå over landsgjennomsnittet.

I dag leder Vest-Agder. Der mottar 42,6 prosent av foreldre til ettåringer kontantstøtte, foran 38,3 prosent i Rogaland og Østfold. I Oslo er andelen 29,3 prosent, mens den er lavest i Troms med 20,1 prosent. Ved utgangen av mars var det ifølge NTB totalt 16.700 foreldre her i landet som mottok kontantstøtte. Det er 16 prosent færre enn for to år siden.

Til å begynne med var antall kontantstøttemottakere høyere enn i dag fordi vi hadde lavere barnehagedekning. Etter at flere barnehager ble bygget ut, sank antall kontantstøttemottakere. Dette er i tråd med ønsket om å gi foreldre valgfrihet. Denne friheten var tidligere begrenset for foreldre som ikke hadde mulighet til å velge barnehage. Men friheten vil også bli begrenset hvis flere foreldre i realiteten ikke har anledning til å velge noe annet enn barnehage.

For KrF står kontantstøtten som partiets viktigste seier noensinne. Og blant dem som var med på innføringen var det nok ikke alle som hadde ventet at ordningen ville vare i 20 år. Når den likevel har vart så lenge, har det ikke minst sammenheng med viljen til å korrigere innretningen ettersom det viste seg nødvendig. Mange småbarnsforeldre kan i dag takke for mulighetene kontantstøtten har gitt dem.