Peter Halldorf og Den norske kirkes biskoper
Én ting man kan si nokså sikkert om Peter Halldorf, er at han bidrar til å styrke kontakten med Ordet og bønnen.
Den svenske pinsepastoren Peter Halldorf har de siste årene opparbeidet seg en ganske enestående stilling i skandinavisk kristenhet. Med sin betoning av kirkens åndelige røtter og regelmessighet i det åndelige livet, har han utfordret både moderne karismatikere og tradisjonelle lutheranere. Halldorf har hentet impulser fra både katolsk og ortodoks tradisjon, men har hele tiden understreket at han fortsatt regner seg som pinsevenn. Samtidig har han åpenbart beveget seg et godt stykke fra der han var som ung pinseforkynner.
I sum gir dette ham en sjelden plattform til å kunne bidra inn i mange forskjellige kristne miljø. Samtidig har Halldorf holdt seg unna flere av samtidens mest betente kirkepolitiske stridstema. Dermed har han heller ikke provosert så mange som han ellers kunne ha gjort. Halldorfs forkynnelse og tekster er slett ikke uten teologisk brodd, men han orienterer seg rundt andre spørsmål enn dem som dominerer debattspaltene i den kristne pressen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Én ting man kan si nokså sikkert om Peter Halldorf, er at han bidrar til å styrke kontakten med Ordet og bønnen. Slett ikke alle kjenner seg like fortrolige med det liturgiske uttrykket som preger samlingene på Bjärka-Säby, hvor han har sin base, men mange har latt seg inspirere av Halldorfs åndelighet.
I august neste år skal alle Den norske kirkes biskoper til Assisi i Italia på retreat med Peter Halldorf.
Det er gledelige nyheter. Alle som har eller har hatt åndelig lederansvar vet at det åndelige livet fort kan komme i bakgrunnen når man står overfor de mange gjøremålene som gjerne følger et slikt ansvar. Men både biskoper, prester, pastorer og andre forkynnere trenger også tilførsel av åndelig næring. Da kan det å trekke seg tilbake for kortere eller lengre perioder være helt avgjørende.
Den norske kirke har i mange år vært preget av sekularisering og liberalisering. Denne utviklingen ser foreløpig ikke ut til å ha nådd sitt bunnpunkt. I dag møtes kirkerådet for å drøfte vigselsliturgier for likekjønnede par.
Nå er det neppe slik at bispekollegiet kommer tilbake fra Assisi med et samlet og forandret syn i denne saken. Men vi må kunne tro at fordypet kontakt med bønn og Bibel over tid vil kunne bidra til at ubibelske teologiske standpunkter blir korrigert. Formodentlig vil nettopp bønn og Bibel være vel så effektive botemidler mot sekularisering som hyppig deltakelse i offentlig debatt.
Så er det interessant at biskopene velger seg en pinsevenn som sin veileder. Etter regelverket kan pinsevenner fremdeles ikke være faddere ved dåp i Den norske kirke. Men disse skillelinjene kommer i våre dager lengre bak i køen i møte med de mer presserende teologiske utfordringene kirken står overfor.
Slik sett tror vi Tunsberg-biskop Per Arne Dahl legger til grunn en klok tilnærming når han etterlyser «fylde i huset», ikke bare at man arbeider for å få kirkehuset fylt. Den kristne kirke er først og fremst en åndelig størrelse, innstiftet av Jesus Kristus. Kirken lever i etterfølgelse av sin Mester, og trenger Den hellige ånds hjelp for å holde seg på rett kurs. Forhåpentligvis kan turen til Assisi bidra til en positiv utvikling i Den norske kirke.
Les også:
Artikkelen fortsetter under annonsen.
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
