LIVSALVOR: ngen av oss kjenner til når vår tilmålte tid er oppbrukt. Desto viktigere er det å ha den rette innstillingen til livet vi har fått, så lenge det måtte vare, skriver Dagen på lederplass.  Foto: Espen Bratlie, NTB Scanpix

Noe å dø på

tirsdag 14. august 2018

Lederartikkel

Evangeliet om Jesus Kristus er ikke bare en livshjelp, men i høyeste grad en dødshjelp.

En panelsamtale om døden er ikke hverdagskost. Likevel er det nettopp dette vi rapporterer fra i dagens avis. Det kan gi næring til alvorlig refleksjon over livet. Slike tanker er både sunne og nødvendige når vi har det rette perspektivet.

Døden er et tema vi naturlig nok kvier oss for å snakke om. De færreste liker å tenke på at hjertet vårt en dag skal slutte å slå. Det kan handle om frykt for selve dødsprosessen. Vi vet at den kan innebære mye smerte og ubehag. Men det kan også dreie seg om at det er skremmende å skulle gå ut av tiden. Vi kan være urolige for hvordan det skal gå med dem vi er glade i. Og vi kan være bekymret for hva som venter oss etter døden. Døden er ikke noe tabu i den kristne tro. Tvert imot er det en tro som nettopp handler om død og liv. Bibelen omtaler døden som den siste fiende. Flere steder finner vi realistiske og uomsvøpte skildringer av hva døden innebærer av sorg, smerte og adskillelse.

Nettopp det å fortrenge livets forgjengelighet kan være en fristelse i et land der levestandarden har nådd et nesten uvirkelig høyt nivå for brede lag av befolkningen. Samtidig er døden i stadig større grad blitt henvist ut av hjemmet og over til institusjoner. Vi lever også i en kultur som dyrker ungdom og nytelse i en slik grad at livets sårbarhet og forgjengelighet i stor grad blir fortrengt.

Nordmenn lever stadig lenger, men norsk statsborgerskap sikrer på ingen måte evig liv. Forventet levealder i Norge var i 2017 80,9 år for menn og 84,3 år for kvinner, ifølge Statistisk sentralbyrå. Likevel vet vi godt at det ikke er selvsagt å leve så lenge. Mange får et kortere liv. Ingen av oss kjenner til når vår tilmålte tid er oppbrukt. Desto viktigere er det å ha den rette innstillingen til livet vi har fått, så lenge det måtte vare.

«Slik alle mennesker må dø én gang og siden komme for dommen, slik er også Kristus ofret én gang for å bære syndene for de mange, og siden skal han for annen gang komme til syne, ikke for syndens skyld, men for å frelse dem som venter på ham», skriver Hebreerbrevets forfatter.

Det kristne livsalvoret er ikke bare knyttet til at tiden vår på jorden er begrenset. Det handler heller ikke kun at døden er den siste fiende som nødvendigvis vil vinne over oss, sannsynligvis etter en tøff kamp. Bibelens budskap er at vi mennesker også skal møte vår Skaper og stå til rette for det livet vi har levd. Den tanken er så overveldende at mange ikke vil høre snakk om den. Men både hos Jesus selv og i Bibelen som helhet er dette et tydelig perspektiv.

Kristen forkynnelse og opplæring er på denne bakgrunnen blitt beskrevet som en forberedelse til å dø. Evangeliet om Jesus Kristus er nemlig ikke bare en livshjelp, men i høyeste grad en dødshjelp. Og da tenker vi ikke i den tragiske betydning dette begrepet har fått i helsevesenet i flere land. Bibelen lover oss at Guds løfter gjelder også i møte med døden. Frelseren som døde for oss, vant over døden - og sto opp igjen for å gi evig liv til alle som tar imot ham. Det gjelder uavhengig av hvor vellykket livet vårt måtte være i andres øyne. Til slutt smuldrer uansett våre egne prestasjoner bort. Da er dette en mektig trøst i å bygge livet sitt på ham som seiret over døden og deler denne seieren med alle som tror på ham.