SLOTTSPLASSEN: Vi vet ikke hvor Knut Arild Hareide, Kjell Ingolf Ropstad og Hilde Frafjord Johnson befant seg akkurat da dette bildet ble tatt. Men det er ikke utenkelig at det var i nærheten av en TV eller en PC med direkteoverføring fra Slottsplassen. Og det er heller ikke helt usannsynlig at de innerst inne tenkte noen tanker om at det der, det kunne faktisk vært meg, skriver Vebjørn Selbekk. Foto: Cornelius Poppe / NTB scanpix

Nå er det KrF som må velge

fredag 19. januar 2018

Lederartikkel

Med Venstre og Frp i samme regjering er det skapt helt nye muligheter for KrF.

Onsdag ettermiddag kom Trine Skei Grande, Ola Elvestuen og Iselin Nybø ut fra sitt første statsråd som nyutklekkede Venstre-ministre. Vi vet ikke hvor Knut Arild Hareide, Kjell Ingolf Ropstad og Hilde Frafjord Johnson befant seg akkurat da. Men det er ikke utenkelig at det var i nærheten av en TV eller en PC med direkteoverføring fra Slottsplassen. Og det er heller ikke helt usannsynlig at de innerst inne tenkte noen tanker om at det der, det kunne faktisk vært meg.

Kanskje drev Hans Olav Syversen med lignede tankeøvelser? Eller Olaug Bollestad. Eller andre dyktige og ambisiøse politikerne i KrF.

Kanskje tenkte enda flere på det korpset av statssekretærer og politiske rådgivere fra Venstre som nå rykker inn i regjeringsapparatet. Der skal de begynne i interessante jobber som gir unik erfaring fra innsiden av den utøvende politiske maktens høyborg. En slik utklekkingsanstalt for fremtidige toppolitikere er helt sikkert et sted som en god del målbevisste KrF-ere kunne tenkt seg å være akkurat nå.

Hareide glad for nye statsrådsposter

Så dreier politikk seg selvfølgelig om mer enn posisjoner. Det handler også om å holde løfter. Og det er det KrF henviser til når de begrunner hvorfor det er umulig for partiet å bli en del av en regjering der også Frp deltar nå. Det skal man selvfølgelig ha respekt for. Men når Venstre har gått inn i regjering med det samme Fremskrittspartiet, er det likevel en helt ny situasjon som har oppstått for KrF. En situasjon Knut Arild Hareides parti må ta et aktivt valg hvordan de skal forholde seg til.

 

MELD DEG PÅ sjefredaktørens nyhetsbrev her. Det sendes hver dag ut til alle som ønsker det, også de som ikke er Dagen-abonnenter. * Klikk på bildet for å lese mer:

Posted by Dagen on 30. mars 2017



Hovedproblemet

KrFs hovedproblem er at de nå står alene igjen i sentrum. Venstre har meldt overgang til det blågrønne laget. Og hvis regjeringen ikke kollapser, er det dette de kommer til å gå til valg på neste gang. Den andre tidligere sentrumskameraten, Senterpartiet, har nå vært en sentral spiller hos de rødgrønne i over tolv år. Det har gitt dem makt, innflytelse og faktisk økende oppslutning. Trygve Slagsvold Vedum & co kommer til å forsette samarbeidet med Arbeiderpartiet og SV.

KrF tvinges derfor til å velge mellom disse to blokkene, enten de vil eller ikke. Rett og slett fordi det ikke lenger finnes noen andre alternativer. Partiet kan ikke en gang til ønske seg inn i statsministerens regjering, men stille som vilkår at den samme regjeringssjefen bytter ut et av de partiene hun regjerer sammen med.

I det første punktet i landsstyrevedtaket fra 2016 som staket ut kursen for KrFs regjeringsstandpunkt, het det at «KrF har som mål å komme i regjering». Hvis det fortsatt er KrFs mål, så må partiet velge mellom å delta i en rødgrønn regjering eller i en blågrønn som også inkluderer Frp. Og den avgjørelsen må de ta i god tid før neste Stortingsvalg. For uklarhet i regjeringsspørsmålet var ikke akkurat noen vinneroppskrift ved valget nå i høst. Så det frister nok uansett ikke til gjentagelse.

Akkurat nå virker det åpent hvilket alternativ KrF kommer til å lande på. Men hvis de skulle finne ut at det er sammen med de borgerlige partiene de vil regjere, kan de like gjerne ta den avgjørelsen midt i perioden, bli med i regjeringen og gå til valg på fortsatt tillit til en ikke-sosialistisk flertallsregjering.

Det finnes en parallell i KrF-historien til den situasjonen vi nå har. Foran valget i 1981 hadde KrF lovet å støtte Høyres Kåre Willoch som statsminister, men hadde gjort det klart at de ikke selv ønsket sitter i regjering på grunn av abortsaken. To år lenger ned i veien gjorde imidlertid partiet det såkalte Tønsberg-vedtaket som likevel åpnet for regjeringsdeltagelse. I juni 1983 rykket KrF inn i Willoch-regjeringen med fire statsråder.

Den gangen kom KrF til at det opprinnelige vedtaket om å si nei, gjaldt inntil et nytt vedtak ble gjort. Slik er det nå også. Det er mulig å endre på den strategien som landsstyret vedtok i 2016. Den var jo uansett mislykket. I hvert fall oppnådde man ikke målet om regjeringsdeltagelse, til tross for at det ble et ikke-sosialistisk flertall.

Med Venstre og Frp i samme regjering er det skapt helt nye muligheter. Når det går an å overvinne motsetningene mellom disse to partiene, så må det være politisk mulig å bygge en bro også over til KrF.

Foreløpig er det nok for kort avstand i tid tilbake til høstens stortingsvalg til å gjøre et slikt vedtak. Men landsmøtet foran kommune- og fylkestingsvalget i 2019 kan være et mer tenkelig tidspunkt.

Mange vil sikkert si at det er helt usannsynlig at det skulle dukke opp KrF-ministre med favnen full av blomster på Slottplassen i 2019. Mulig det. Men ikke mer usannsynlig enn det så ut før valget at det skulle stå Venstre- og Frp-statsråder sammen der.