Meningsløse forhandlinger med Tyrkia

Etter helgens folkeavstemning bør Tyrkias EU-søknad begraves for godt. Et autokrati må ikke få adgang til en union som er forbeholdt demokratier.

Tyrkia har forsøkt å bli medlem avEU i et halvt århundre. Første søknad fra Ankara ble sendt allerede i 1959. Men de formelle forhandlingene mellom EU og Tyrkia har nå pågått siden 2005. Det er mer enn lenge nok.

Denne avisen er kjent som en sterk motstander av norsk medlemskap i EU. Men vi er like skeptiske til et tyrkisk medlemskap. Det var vi også før helgens udemokratisk gjennomførte avstemning om å omgjøre styresettet i landet fra et parlamentarisk system til et presidentstyre.

For det første har vi hele tiden ment at det er et åpent spørsmål om Tyrkia i det hele tatt kan karakteriseres som et europeisk land. Geografisk er det i beste fall tvilsomt. Bare tre prosent av territoriet deres ligger i Europa, de øvrige 97 befinner seg i Asia. Religiøst og kulturelt er landet definitivt ikke en del av Europa.

Selv før Erdogan-æraen var Tyrkias forhold til sentrale menneskerettigheter mildt sagt problematisk. Standardene deres på dette området har aldri nådd opp til et minimum av det man må forvente av en EU-nasjon. Landet har for eksempel hele tiden nektet å erkjenne ansvaret sitt for det tyrkiske forfolkemordet på de kristne armenerne under Første verdenskrig. I stedet har Tyrkia gjort det straffbart i det hele tatt å omtale massenedslaktingen av flere hundre tusen armenere som et «folkemord».

Og så har vi heller aldri skjønt hva en nasjon som støtter okkupasjonen av deler av territoriet til et annet av EUs medlemsland, har i unionen å gjøre. Tyrkiske styrker invaderte Kypros i 1974 og sørget med militærmakt for at Middelhavsøya ble et delt land. Tyrkia er fortsatt i dag det eneste landet i verden som anerkjenner den muslimske nasjonen Nord-Kypros.

Men de som tidligere har vært i tvil om Tyrkia kanskje likevel skulle ønskes velkommen inn i EU-varmen, burde slutte å lure etter det som skjedde nå i helgen. For da festet Tyrkias sterke mann, Recep Tayyip Erdogan, ytterligere maktgrepet sitt i landet. Den parlamentariske republikken, som det moderne Tyrkias far Mustafa Kemal Ataturk innførte i 1923, er nå historie. Nasjonen har i stedet blitt et president-regime. All utøvende makt flyttes til presidenten samtidig som presidentembetets innflytelse over den dømmende makt styrkes. Vi har rett og slett blitt vitne til en slags retur til ottomanske styringsprinsipper med en mektig sultan som rikets ubestridte leder.

Tidligere erfaringer lover ikke godt for det vi kan vente oss i sultan Erdogans nye Tyrkia. Allerede før de nye fullmaktene han nå har fått, var Erdogan den statslederen i verden som har fengslet flest journalister. På organisasjonen Reportere Uten Grensers pressefrihetsbarometer ligger Tyrkia på 151. plass av 180 land. Ikke overraskende konkluderte utenlandske observatører med at søndagens folkeavstemning ikke levde opp til demokratiske standarder. Etter dette blir en fortsettelse av EUs medlemskapsforhandlingene med Tyrkia nærmest parodisk.