INGEN FASIT: Etter vårt skjønn er det vanskelig å gi noen fasitsvar på hvordan lydnivået bør være på et møte eller en gudstjeneste, skriver Dagen på lederplass. Bildet er fra Ung Landsmøte i fjor.  Foto: Sara Andersson

Lyd på møter og gudstjenester

torsdag 16. mars 2017

Lederartikkel

Lydnivået bør ikke være det som verken samler eller splitter oss.

Lydnivået kan være en kime til konflikt i mange kirker og bedehus, som vi har skrevet om denne uken. Noen gleder seg over mange desibel, andre lider under det samme.

LES: Protest mot høy lyd i kirken

De siste tiårene har vi opplevd store kulturelle omveltninger. Det gjelder ikke minst musikalsk. Til alle tider har det vært delte meninger om hva som er vakker musikk og hvilke musikkformer som egner seg i den kristne forsamlingen. Det har også vært store variasjoner mellom det folkelige og det mer høykulturelle, og for den del også innenfor disse hovedkategoriene.

Men særlig i etterkrigstiden har det musikalske mangfoldet tatt kvantesprang, ikke minst på grunn av den teknologiske utviklingen. Vi har fått et vell av nye instrumenter og sjangre, og en mulighet til å forsterke musikken som ikke har eksistert tidligere. Det gjør at den kristne menighet har måttet håndtere to hovedutfordringer på en ny måte. For det første må man i større grad velge hvilke musikalske uttrykk man skal ha på sine samlinger. For det andre må man avgjøre hvor høy lyden skal være.

Etter vårt skjønn er det vanskelig å gi noen fasitsvar på dette. Vi kan ikke se at Bibelen gir direkte anvisninger for verken musikalske uttrykk eller lydnivå. Derimot gir den oss noen viktige anvisninger som vi alle gjør vel i å merke oss når vi diskuterer dette. Det kan være mer fruktbart å spørre seg hva som dypest sett motiverer oss og hva som er hensikten med det vi gjør.

For det første er det avgjørende at vi i møter og gudstjenester er samlet for å ære Gud og tjene hverandre. Hvis vi hensynsløst turer fram ut fra egne preferanser, undergraver vi begge disse målene. «La Kristi ord få rikelig rom hos dere! Undervis og rettled hverandre med all visdom, syng salmer, viser og åndelige sanger til Gud av et takknemlig hjerte», formaner Paulus i Kolosserbrevet 3,16. Dette er blitt kalt sangernes og musikernes lille bibel.

LES: Høy lyd gir økt frimodighet

«Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham. Og la alt dere sier og gjør, skje i Herren Jesu navn, med takk til Gud, vår Far, ved ham», fortsetter apostelen.

Bibelen lærer oss å sette andre høyere enn oss selv. Det er et godt kristent ideal å spørre hva som gagner fellesskapet og ta hensyn til «den svake bror». Får møter og gudstjenester et lydnivå som i praksis innebærer at mennesker med hørselsproblemer ikke kan finne seg til rette der, er det noe som ikke stemmer. Kan man ikke høre seg selv og resten av menigheten synge, må man kunne si at lydnivået er for høyt.

Men det er på den andre siden ikke likegyldig hvordan vi sier ifra om dette. Musikk og lyd handler om sterke følelser. Det er lett å gi tilbakemelding på en måte som sementerer misforståelser og motsetninger. Får man en følelse av at kritikk er urimelig, er det lett å havne i forsvarsposisjon.

Som musikklærer Geir Dahle ved Nordhordland Folkehøgskole påpekte i Dagen mandag, må vi ha kjærlighet til dem man diskuterer med og ha et oppriktig ønske om å skape noe fint sammen.

Lydnivået bør ikke være det som verken samler eller splitter oss. Det er det troen på Gud som gjør.