Lars Gule som ekstremist

Gule kan med fordel tenke gjennom sine egne standpunkter før han tyr til fordomsfulle karakteristikker av grupper han selv ikke liker.

Det norske samfunnet har gått gjennom omfattende forandringer siden kristendomsfaget utgjorde selve grunnstammen i skolegangen fra 1700-tallet. Overgangen fra kristendomskunnskap via KRL og RLE til dagens KRLE forteller blant annet om at religiøs tro og kompetanse har fått en mindre sentral posisjon i samfunnet.

Dette er ikke bare av det onde. Historien er rik på eksempler hvor religiøs makt har blitt misbrukt for å oppnå politiske mål. Også i kristne land. Derfor trenger vi stadig å drøfte religionens plass i moderne samfunn.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Det vi likevel ikke kommer unna, er at religiøse verdier har hatt avgjørende betydning for dannelsen av nettopp det moderne samfunnet. Et av de tydeligste tegnene på dette er barnas status. Da kristendommen ble innført i Norge, markerte dette et skille når det gjaldt barns verdi. Det ble mindre akseptert å sette barn ut i skogen for å dø. I den kristne tro er det grunnleggende at barn har det samme menneskeverdet som voksne.

Det at Gud selv ble menneske i form av et lite barn, sier noe sentralt om hvordan Bibelens Gud ser på menneskelivet. Dette perspektivet er høyst aktuelt i våre dagers debatt om retten til barn, om hvilke barn vi vil ta imot og gi rom for. Skrekkscenarioet er blant annet et samfunn hvor menneskets verdi defineres ut fra i hvilken grad enkeltmennesket er nyttig i samfunnsregnskapet. Uten Gud er det større fare for at et slikt menneskesyn gradvis vinner terreng.

1900-tallet var på mange måter et sekulariseringens århundre. I mange vestlige samfunn tapte kirken vesentlig terreng. Og de best integrerte muslimene i Europa er gjerne de som har blitt del av sekulariseringen. Men det er fortsatt helt naivt å tro at religion kan stenges ute fra samfunnsdebatten.

Når Lars Guletar til orde for å droppe religionsfaget i skolen, står han i fare for å gjøre seg selv en stor bjørnetjeneste.

I våre tider trenger vi mer kunnskap om religion, ikke mindre. Det er når religion blir skjøvet ut av det offentlige rom at potensialet for farlige religiøse retninger for alvor kan vinne frem. Ved å betrakte religion først og fremst som noe negativt eller truende, plassererLars Gule seg selv utenfor en av vår tids viktigste debatter. I realiteten er flere av standpunktene hans minst like ekstreme som dem vi finner hos de kristne miljøene han kritiserer.

Og karikaturene hans av kristne miljø, som om det var sant at disse «tror at alt kan løses ved bønn», er så lite treffsikker at det blir vanskelig å vite hvor alvorlig man kan ta Gules uttalelser.

Visst finnes det kristne miljø som kan bli for innadvendte og som dermed kan dyrke sine egne trosforestillinger uten at disse har nevneverdig støtte i etablert kristen teologi. Det vanlige er da å tenke at vi bør møte disse miljøene med åpen samtale, ikke med isolasjon. Det finnes virkelig også miljø hvor Gud er helt avskrevet, som samtidig kan gi grobunn for både marginale og potensielt farlige oppfatninger om virkeligheten. Også her vil det vanligvis være langt bedre med åpen debatt enn med stigmatisering og isolasjon.

Lars Gule kan med fordel tenke nøye gjennom sine egne standpunkter før han tyr til fordomsfulle karakteristikker av grupper han selv ikke liker.