Kristen autoritet

Kjærligheten til Gud og kjærligheten til nesten henger uløselig sammen. De må ikke spilles ut mot hverandre.

Mennesker som sjelden ser i Bibelen og sjelden ses i kirken, kan noen ganger belyse teologiske problemer bedre enn teologer med doktorgrad. Et slikt tilfelle kom vi nylig over i en lokalavis.

En leserbrevskribent var opprørt over et teologisk konservativt vedtak i menigheten iDen norske kirke han sokner til. Innsenderen vedgikk at meningsmotstanderne hans sikkert kunne imøtegå ham med bibelvers.

Selv erkjente han åpent at han ikke har lest Bibelen og heller neppe kommer til å gjøre det. I stedet brukte han et velkjent sitat avArnulf Øverland til å underbygge sitt syn: «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv».

Nei, det er det ingen av oss som skal gjøre. Her var ateisten Øverland helt på linje med Jesus selv: «Det dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal dere gjøre mot dem».

Men noen autoritet i kirkelige spørsmål blir ikke Øverland av den grunn. Han er også kjent for å ha skrevet følgende: «Stryk kristenkorset av ditt flag, Og heis det rent og rødt! La ingen by dig det bedrag, at ”frelseren” er født!»

Den kristne kirke må alltid spørre seg hvem som er de svake, oversette og utstøtte. Disse har kirken et særlig, bibelsk fundert ansvar for å bry seg om.

Da Jesus ble spurt om hva som er det største budet i loven, svarte han: «Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din forstand. Dette er det største og første bud. Men et annet er like stort: Du skal elske din neste som deg selv. På disse to bud hviler hele loven og profetene».

Kjærligheten til Gud og kjærligheten til nesten henger uløselig sammen. De må ikke spilles ut mot hverandre. En av de store utfordringene med kristen formidling i dag, er at det er liten interesse og aksept for tanken om Gud som universets Herre.

Men det er en helt grunnleggende tanke i Bibelen som har fulgt kirken gjennom hele dens historie. Gud skapte mennesket i sitt bilde. Mennesker kan alltids forsøke å skape Gud i sitt bilde, men prosjektet er forfeilet.

En slik gud blir jo bare en projisering av våre egne ønsker og forestillinger. Dette er ikke den levende, sanne og hellige Gud som kristne til alle tider har trodd på.

Det postmoderne menneske kan ikke fordra autoriteter. Individet vil være sin egen herre og lage sine egne regler. «Har du lyst, har du lov», lyder mantraet fra reklame og selvhjelpsguruer.

Begynner den kristne kirke å gjenta dette budskapet, skifter den fundamentalt karakter. I stedet for å være en formidler av guddommelig åpenbaring, blir den en sosial og psykologisk terapeut.

Den første kristne trosbekjennelse besto av bare tre ord: «Jesus er Herre». Jesus selv understreket at han ikke var kommet for å oppheve loven, men for å oppfylle den.

Skal den kristne kirke ha et budskap om tro, håp og kjærlighet som er slitesterkt, må det være fordi budskapet er sant. Da kommer våre egne meninger og forestillinger sørgelig til kort.

Bibelens Gud, som både er rystende i sin hellighet og overveldende i sin kjærlighet, kan ikke retusjeres etter folkemeningen.

Får ikke Gud være herre og frelser, får han ikke virkelig være Gud. Da har vi i realiteten avsatt ham som herre og innsatt oss selv. Om det er aldri så velment, blir det et selvbedrag.