Illustrasjonsfoto: Fotolia.com

Kan ikke ateister være gode?

fredag 19. januar 2018

Lederartikkel

Utfordringen er altså ikke ateistenes manglende evne til å tenke gjennom sitt livssyn eller leve godt.

Det er en kjent problemstilling. Kristne forsøker å peke på at ateismen har et forklaringsproblem når det kommer til å si noe vektig om forskjellen mellom godt og ondt. Svaret fra ateister blir ofte «javel, så ateister kan ikke være gode?» Reaksjonen er kanskje forståelig, men den svarer ikke på utfordringen.

Kristendommen har en lang historie der fantastiske tenkere har forklart virkeligheten ut fra en kombinasjon av den bibelske åpenbaringen og den skapte virkeligheten som de kunne erfare rundt seg. Ateismen har en mye kortere historie, og den har blitt til i en vestlig kultur som på mange måter tar Gud for gitt, selv om den er stadig mer sekulær.

I dag intervjuer vi Daniel Joachim Kleiven, en av mange kristne som har gitt seg i kast med de virkelig brennende spørsmålene i vår tid. Finnes det bevissthet, og i så fall; hvordan kan vi stole på den?

Les intervjuet her:

Nylig lanserte Daniel Joachim Heggheim Kleiven en egen podkast om filosofi i møte med Gud, vitenskapen og kristen tro, p...

Posted by Dagen on 18. januar 2018

 

Har mennesker fri vilje, eller er våre valg kun resultat av årsak og virkning? Det Bibelen lar oss vite om Gud og hans skaperverk tillater ikke bare bevissthet og fri vilje, det gir en svært god ramme for å forklare at fenomenene finnes.

Det finnes selvsagt svært mange formidable tenkere som ikke tror på Gud. Men de ateistiske tenkerne som har tatt sitt gudløse livssyn til sine logiske konsekvenser når det gjelder disse spørsmålene, byr på svært lite oppløftende lesning.

De slår følge med Forkynnerens bok ned i det dype meningsløse mørket tilværelsen ser ut til å by på i seg selv. Men de finner ikke som Salomo den reddende Gud som drar dem opp og setter dem på intellektuelt sett fast grunn.

Ateismens problem handler ikke om at de ikke kan si, tenke eller føle at noe er godt, sant og vakkert. Det handler i stedet om å finne et solid nok fundament for å si noe om hva som er godt, sant og vakkert. Ateisten kan sette sin lit til sin fornuft, men kan ikke til syvende og sist forklare hvorfor fornuften skal være til å stole på.

Utfordringen er altså ikke ateistenes manglende evne til å tenke gjennom sitt livssyn eller leve godt. Noen kristne kan gå gjennom livet og være nokså uberørt av spørsmålet om hvorvidt en kan begrunne sin egen bevissthet.

Mens noen ateister kan arbeide seriøst med samme spørsmål. Forskjellen vil fortsatt være det mang en tenker har konkludert med: Uten Gud finnes det ingen virkelig og pålitelig målestokk for godt og ondt.

Bibelen peker gjentatte ganger på at alle mennesker kan ta gode valg, vise kjærlighet og til tider være bedre mennesker enn Guds egne barn. Guds kjærlighet omfatter dessuten hele verden, og alle menneskene som er skapt.

Det er grunnen til at idéen om universelle menneskerettigheter har vokst frem og er kultivert nettopp i et judeokristent jordsmonn. Det er ikke noe i Bibelen som gir grunn til hovmod overfor ikke-kristne, annet enn det ene som gjør hele forskjellen.

Dermed kan vi som kristne frimodig bekrefte alle menneskers evne til å være i berøring med skjønnhet, godhet og sannhet. Og vi kan være like frimodige på vegne av den kristne tros evne til å forklare vår virkelighet og gi oss rasjonelle grunner for å si at noe er godt, vakkert og sant.