Kan du tilgi meg?
Fremfor å falle for fristelsen til å late som om vi ikke trenger forsoning, gjør vi klokt i å gjøre opp, for så å kunne gå videre med nytt mot.
Onsdag neste uke markerer jødene den årlige forsoningsdagen, Jom Kippur. Forberedelsene er allerede i gang, kunne vi lese om i gårsdagens avis. «Målet er å tenke over livet vårt, tankene våre, og rense oss selv», forklarte turguiden Ariel Fogelman.
Se også:
Artikkelen fortsetter under annonsen.
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
Det går an å møte forsoningsdagen på et rent mellommenneskelig plan. Også da kan den være svært verdifull. For jødene er Jom Kippur en kjærkommen anledning til å gjøre opp og snakke ut, til å erkjenne egne feiltrinn og å søke forsoning. Samtidig var Jom Kippur opprinnelig først og fremst en anledning til å rense seg fra syndene sine overfor Gud, slik vi leser om i 3. Mosebok 16.
Det å be noen om unnskyldning kan være en vanskelig øvelse. Stoltheten vår er gjerne knyttet til det vi sier og gjør, og det kan oppleves ydmykende å måtte erkjenne egen tilkortkommenhet. Ofte velger vi derfor å skyve fortidens feiltrinn under teppet og gå videre som om ingen ting har skjedd.
«Bekjenn da syndene for hverandre og be for hverandre, så dere kan bli helbredet», leser vi i Jakobs brev. Ikke minst i vår oppjagede tid har vi godt av å stoppe opp ved dette verset. Når ting skjer så fort som de ofte gjør nå, er det lett for å glemme behovet for stillhet og ettertanke, og for å gjøre opp.
Sannsynligvis kunne mange mellommenneskelige relasjoner ha fungert bedre om vi hadde tatt oss tid til å lytte til hverandre og be hverandre om unnskyldning. I stedet velger vi litt for lett å bevare stoltheten ved å ikke erkjenne våre egne feil.
I våre dager har vi også fått uttrykk som «jeg beklager hvis du ble såret». Det kan være godt ment. Men hvis beklagelsen ikke innebærer noen erkjennelse av feil, er den i realiteten lite verd.
Snarere kan den stå som en implisitt fastholdelse av feiltrinnet, ved at den som beklager egentlig gjør den andres følelsesmessige reaksjon til selve saken.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
På den annen side er det ikke gitt at noen har gjort noe galt mot meg selv om jeg føler meg såret. Iblant kan sannheten være vanskelig å ta imot. Det er ikke sikkert at det er rett å beklage. Men hvis vi først skal beklage, bør det være fordi vi har sagt eller gjort noe galt.
Aller mest trenger vi likevel å be om Guds tilgivelse. Det er dét Jom Kippur først og fremst handler om. Overfor Gud nytter det ikke å dekke over eller å late som om vi kan gå videre som om ingen ting har skjedd.
«Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han tilgir oss syndene og renser oss for all urett», leser vi i Johannes' første brev.
Fremfor å falle for fristelsen til å late som om vi ikke trenger forsoning, gjør vi klokt i å gjøre opp, for så å kunne gå videre med nytt mot. Det er noen ganger nærmest utrolig å se hvilken kraft som ligger i det lille ordet «unnskyld» eller «beklager», eller i det viktige spørsmålet: «kan du tilgi meg?» Det er løgn å hevde at vi ikke trenger tilgivelse. Derfor burde vi leve i forsoning med både Gud og hverandre hele tiden.
