Kampen om Holocaust-historien
Det er grunn til å være på vakt mot den type lovgivning som den polske nasjonalforsamlingen vedtok fredag.
Et flertall av representantene i underhuset stemte for en lov som gjør det forbudt å kalle nazistenes konsentrasjonsleire for «polske konsentrasjonsleire».
Posted byDagen on 29. januar 2018
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Bakgrunnen er mange polakkers frykt for at uttrykket skal etterlate en forestilling om at det var Polen som stod bak og drev leirene.
Det er forståelig at polakker ønsker å nå frem med en mest mulig korrekt versjon av historien. Og det er ingen tvil om at Polen og den polske befolkningen selv i høy grad var et offer for Hitler-Tysklands institusjonaliserte ondskap.
Slik sett kan man ha en viss sympati for hensikten med lovforslaget som må godkjennes av både senatet og presidenten før det kan tre i kraft. Men sympatien stopper der.
Når det blir fremsatt som lov, gir nasjonalforsamlingens vedtak snarere et inntrykk av at man ønsker å styre selve historiefortellingen, gjennom å plassere skyld hos andre enn seg selv.
Det er generelt sett ikke tilrådelig å forby meninger. Heller ikke her. Og betegnelsen «polske konsentrasjonsleire» kan bety flere ting. Derfor virker det kunstig å skulle forby selve begrepet.
Særlig umusikalsk var det at den polske nasjonalforsamlingen vedtok sin støtte til lovforslaget den samme helgen som den internasjonale Holocaust-dagen fant sted. Det forsterker inntrykket av at man vil bruke lovverket til å tvinge frem en viss versjon av historien.
I Israel har vedtaket naturlig nok vakt sterke reaksjoner. Den polske viseambassadøren ble hasteinnkalt til Utenriksdepartementet i Jerusalem på søndag, og partiet Yesh Atids leder, den kjente tv-personligheten Yair Lapid, havnet i en kraftig ordveksling på Twitter med den polske ambassaden i Israel.
«Jeg er sønn av en Holocaust-overlevende. Bestemorden min ble myrdet i Polen av tyskere og polakker. Jeg trenger ikke Holocaust-opplæring fra dere. Vi lever med konsekvensene hver dag i vår kollektive hukommelse. Ambassaden deres burde tilby en umiddelbar unnskyldning», skrev Lapid.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
Før det hadde talspersoner for den polske ambassaden skrevet at formålet med loven ikke er å hvitvaske fortiden, men å beskytte sannheten. Den polske lovgivningen har sin spesielle historie, og henger sammen med polakkenes egen historie.
Likevel føyer den seg inn i et bilde hvor det er stadig færre som kan korrigere åpenbart uriktige fortellinger om fortiden, og hvor det mer enn før er mulig å nå frem med historier om at Holocaust ikke var så ille som mange vil ha det til.
Drøyt 70 år etter andre verdenskrig er det stadig færre som med utgangspunkt i egne erfaringer kan korrigere ønskene om å nedtone Holocausts grusomheter.
Derfor er det verdifullt at kunnskapsminister Jan Tore Sanner (H) her hjemme bidrar til å opprettholde minnet om de norske jødene som ble deportert og sendt til nazistenes konsentrasjonsleire.
Og det er minst like viktig at den tyske forbundskansler Angela Merkel i sin egen podkast omtaler det som «ubegripelig og en skam at ingen jødisk institusjon kan eksistere uten at man trenger politibeskyttelse, uansett om det dreier seg om en skole, barnehage eller synagoge.»
For jødehatet lever. Det har vist seg nærmest forbløffende seiglivet. Det vi trenger er derfor ikke forsøk på å bruke lovgivning eller andre former for press til å skjønnmale historien.
Det vi trenger er sannhets erkjennelse og en stadig bevissthet om hva som har skjedd. Bare slik kan vi bidra til at det ikke skjer igjen.
Artikkelen fortsetter under annonsen.
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/nb_NO/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs); }(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
