Israel er ingen perifer sak i kristen teologi

Det kan ikke være et alternativ å overlate engasjementet for Israel og jødene til dem som har oppnådd eller nærmer seg pensjonsalder.

Denne helgen var Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem (IKAJ) samlet til sin årlige sommerkonferanse i Kristiansand.

Denne uken arrangerer Israelsmisjonen landsmøte iNordhordland. Disse to bevegelsene er de største aktørene blant norske kristne israelvenner. Og de forteller om en bevegelse som fortsatt er både livskraftig og offensiv. Trofastheten og engasjementet hos israelvennene er et av lyspunktene i kristenheten, i en tid hvor den kristne kirke står overfor store utfordringer på mange plan.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

I det brede feltet av israelvennlige organisasjoner finnes det innbyrdes forskjeller. Det handler blant annet om i hvilken grad man betoner politiske problemstillinger, og i hvilken grad man vektlegger forkynnelsen av evangeliet. Her er det grunn til å fortsette den viktige samtalen om hva som er en rett kristen tilnærming til Israel og det jødiske folk.

LES:Behandler terrorofre og terrorister side om side

Kristendommen blir hengende i luften hvis vi ikke anerkjenner dens jødiske røtter. Hvis ikke Jesus er jødenes Messias, er han heller ikke vår frelser. Derfor står enhver kristen i nær forbindelse med det jødiske folk. Det kan vi ikke ta lett på. Israel er ingen perifer sak i kristen teologi.

ApostelenPaulus tar svært sterke ord i sin munn når han iRomerbrevets niende kapittel ­skriver om at han selv gjerne skulle vært forbannet og skilt fra Kristus hvis det kunne være til hjelp for jødefolket.

For Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem vil ordene fra profeten Jesaja kapittel være særlig viktige: «Trøst, trøst mitt folk, sier deres Gud.» Den kristne kirkes historie overfor jødefolket har mange svært dystre kapitler. Derfor skulle det være en naturlig forpliktelse for kristne i dag å vise et annerledes sinnelag og en annen tilnærming.

En viktig utfordringen for både Israelsmisjonen og IKAJ, i tillegg til det øvrige feltet, er tendensen til at færre unge velger å engasjere seg. Til dels kan man kanskje si at interessen for Israel hos mange kommer med årene. Dette argumentet rekker bare et stykke. En annen viktig faktor er det at organisasjonene i dag står overfor større kommunikasjonsutfordringer enn før. I et samfunn hvor tilgangen til informasjon er radikalt forandret, stilles det større krav til den som vil formidle et budskap. Derfor må også israelvennen arbeide med argumentasjonen sin slik at den best mulig kan stå seg mot kritiske innvendinger.

En større utfordring er det likevel at for mange kristne ser ut til å ikke ville involvere seg i det som har med Israel og det jødiske folk å gjøre. Til dels skyldes nok dette redusert kjennskap til Bibelen. Og til dels skyldes det antakelig manglende vilje til å gå inn i kontroversielle spørsmål. Begge deler er alvorlige urovekkende trekk.

Nye generasjoner må finne sine uttrykk, slik generasjonene før dem har gjort det. Men det kan ikke være et alternativ for kristne menigheter i Norge i 2016 å overlate engasjementet for Israel og jødene til dem som har oppnådd eller nærmer seg pensjonsalder. Israel er en alt for integrert av den samlede bibelhistorien til det.