«Dreher blir omtalt som en av flere stemmer som forsøker å vise vei i en kristenhet som sliter med eget selvbilde, etter at landet innsatte Trump (bildet) som president», skriver Dagen på lederplass. Foto: Alex Brandon, Ap/NTB scanpix

Hvor skal vår styrke komme fra?

fredag 15. desember 2017

Lederartikkel

Kirken har med sin tilgang til det åpenbarte Guds ord ofte vært den stabiliserende faktoren som drar kulturen opp og ut av moralske grøfter.

For litt over et år siden publiserte vi et intervju med Rob Dreher, forfatter og redaktør i The American Conservative. Han fortalte til Dagen at han arbeidet med en bok som skulle publiseres til våren. Det ble den. I dag forteller vi om debatten som har rast siden.

Dreher blir omtalt som en av flere stemmer som forsøker å vise vei i en kristenhet som sliter med eget selvbilde, etter at landet innsatte Donald Trump som president. Forfatteren mener kristenheten bør se til hvor viktig benediktiner-ordenen med sine motto «fred» og «bønn og arbeid» ble for den europeiske kulturen som fikk bre seg ut i den lyse middelalderen.

Som kjent la kristendommen gjennom sitt positive kunnskapssyn og tro på menneskelig fremskritt grunnlaget for både renessanse og opplysningstid. Benediktinerordenen ble viktig for dette.

Om Drehers bok var et retrett-signal som skulle kalle kristne ut i ørkenen ville det kanskje være grunn til bekymring. Men Drehers poeng ser ut til å være at kirken mangler den nødvendige retning og den moralske kraften til å takle det moralske forfallet og den utbredte individualiseringen vestlig kultur ser i dag. Og at kirken må leve på en måte som gir større kraft og styrke.

Gjennom kirkens historie har det selvsagt vært nok av eksempler på dekadens også innen kirken. Men likevel har kirken med sin tilgang til det åpenbarte Guds ord ofte vært den stabiliserende faktoren som drar kulturen opp og ut av moralske grøfter.

Det kan være krevende å overføre Drehers tanker til norsk kristenliv. Men kanskje kan det likevel være verdt arbeidet.

Vi befinner oss i en situasjon der svært mange snakker om at kristne verdier bør være styrende for vårt norske samfunn. Men om en ser rundt seg kan det være vanskelig å finne synlige modeller for hvordan dette egentlig skal se ut.

Den norske kirke kan anklages for å redusere kristendommen til et verdifellesskap, mens de frikirkelige og lekmannskristendommen er marginaliserte og fragmenterte.

Når en strever i kulturell motvind kan det være vanskelig å se for seg at en skal klare å utgjøre noen forskjell. Det kan være fristende å enten gi opp eller lene seg for langt fremover. Ingen av delene kan sies å være kirkens kall.

I stedet må en sørge for å hente styrken som trengs, og sørge for å ha et godt og solid fotfeste. Det er egentlig dette Dreher tar til orde for. Bare på den måten kan en leve godt i en kultur som dag for dag kvitter seg med sitt kristne preg. Bare slik kan kirken tåle marginalisering og forfølgelse. Og bare slik kan kirken en gang gjenreise et samfunn som preges av virkelig kristne verdier.

Unge mennesker søker i dag sammen i disippelfellesskap i hjemmene på en fornyet måte. Der ber de og der søker de Gud sammen. Det bør ikke være noen erstatning for den offentlige feiringen av gudstjeneste, men det kan kanskje lede til en fornyet styrke og beslutning om å leve nærmere det rike kallet vi finner i Skriften. Det kan vi trenge.

-----