Hva ekteskapet lærer oss om Gud

Vi trenger å snakke mer om ekteskapet, også fra prekestolen.

UnderFrimodig kirkes stiftelsesmøte iStorsalen forrige mandag, påpekte den svenske teologen og forkynnerenOlof Edsinger et påfallende trekk ved vår tids debatt om kirkens samlivsteologi.

For mens kirken stadig blir kritisert for å være alt for opptatt av menneskers privatliv, ikke minst seksuallivet, er de fleste kirkegjengeres erfaring at dette emnet svært sjelden blir omtalt fra prekestolen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Om man skulle undersøkt saken vitenskapelig, ville funnene sannsynligvis peke i motsatt retning. Det er påtakelig hvor sjelden ekteskap og samliv blir omtalt i forkynnelsen, gitt hvor mye dette blir omtalt iBibelen.

I kristen teologi skiller man ikke mellom offentlig og privat slik vi ofte gjør i vår tid. Bibelens budskap gjelder hele livet. Derfor er det naturlig at Bibelen også har noe å si oss når det gjelder forholdet til våre nærmeste. Og alle som har lest Bibelen vil oppdage at Bibelen har en god del å si om nettopp disse relasjonene.

Ekteskapet står i en særstilling i kristen tro. Allerede fra skapelsen av leser vi om hvordan Adam og Eva holdt seg til hverandre. Slik står de som det første eksemplet på et ekteskap mellom en kvinne og en mann.

Vi skal ikke underslå at det finnes en mengde forskjeller mellom ekteskapet for tusener av år siden og ekteskapet i dag. Kulturen er grunnleggende annerledes på mange måter.

Men det finnes likevel noe som er uforandret. Mennesker er skapt til fellesskap, både med hverandre og med Gud. Og mellommenneskelige relasjoner kan lære oss noe viktig om Gud.

Det at mann og kvinne på noen områder er ulike, sier også noe om at mennesker er skapt i Guds bilde, samtidig som vi er forskjellige fra Gud.

Det er derfor kirken trenger frimodighet til å fremholde nettopp ekteskapet som sentralt i en kristen livsforståelse. I et ekteskap vil to mennesker møte på sin egen utilstrekkelighet, slik vi alle gjør det i møte med Gud.

Men slik ektefeller kan være trofaste mot hverandre også når det røyner på, blir ekteskapet et vitnesbyrd og en påminnelse om den trofastheten Gud har vist både oss og de mange som har levd før oss.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Så lenge ekteskapet har to menneskelige parter, vil samlivet være ufullkomment. Dermed vil også gudbilledligheten være ufullkommen. Dette står imidlertid ikke i veien for at ekteskapet fremdeles kan minne oss om hvem Gud er.

Vi kan illustrere dette poenget med et annet eksempel. I Efeserbrevets tredje kapittel skriver apostelen Paulus om Gud at han har «gitt navn til alt som kalles far i himmel og på jord».

Så vet vi at selve farsbildet for mange mennesker har blitt skadet gjennom at jordiske fedre har sviktet på ulike måter. Kristen teologi handler ikke på noen måte om å underslå den smerten mange mennesker har opplevd i møte med andre.

Men vi kan likevel sette vår lit til at Gud er en god Far for oss, også når vi opplever at jordiske fedre ikke strekker til. Tilsvarende står idealet om ektefellenes livslange trofasthet der, selv om mange opplever at ekteskapet har raknet.

Det er idealet som først og fremst vitner om hvem Gud er. Derfor trenger vi å snakke mer om ekteskapet, også fra prekestolen.