HØYRE: Når til og med en statsråd fra Høyre ønsker å bruke sin makt til å begrense kristne skolers frihet i slik sak, forstår vi at iveren etter å bestemme hva andre skal mene slett ikke er forbeholdt partier på venstresiden, skriver Dagen på lederplass. På bildet ser vi kunnskapsminister Jan Tore Sanner.  Foto: Gorm Kallestad, NTB Scanpix

Frihet er viktigere enn statsstøtte

tirsdag 6. februar 2018

Lederartikkel

Kanskje bør statens rolle bli mer begrenset, fordi det i mindre grad enn før finnes ett felles verdigrunnlag å styre ut fra.

I nyere norsk historie har staten spilt en sentral rolle. Det har vært mye inntekter å fordele, og stor vilje fordeling. Men den tradisjonelle norske forståelsen av statens rolle har sitt utspring i et mer homogent samfunn enn det vi lever i nå. I tiden fremover vil trolig verdikonfliktene bli flere og dypere. Det vil også utfordre tenkningen om staten, ikke minst om disponeringen av offentlige midler.

Dette gjelder ikke minst for mennesker som ønsker å stå for klassiske kristne holdninger til ekteskapet. De vil måtte tenke gjennom hvilken rolle de mener staten bør ha. For med den utviklingen vi ser nå, vil det bli litt vanskeligere enn før å tenke på staten som «vi».

Hvis ikke flere kristne engasjerer seg i denne debatten, risikerer vi å bli fanget i en situasjon hvor etablerte institusjoner ikke lenger makter å ivareta sin egen integritet dersom de fortsatt skal kunne motta den offentlige støtten de er avhengige av.

I praksis kan dette innebære nedleggelser, fordi bare de aller rikeste vil kunne gå på skoler uten statlig støtte. Og viljen til å tolerere et tradisjonelt syn på ekteskapet er ikke akkurat på vei opp og frem, heller ikke hos den sittende regjeringen. Det så vi senest i håndteringen av Gjennestad-saken, hvor kunnskapsminister Jan Tore Sanner (H) bidro til å innskrenke kristne skolers ansettelsesfrihet.

Må Venstre-folk være enige med Venstre?
Retten til å mene noe annet
– Rettstilstanden for friskoler er den samme
– Det kan bare gjøres homo-unntak for religionslærere
– Rektor er friskolens fremste formidler
Kritisk til homonekt på friskole
Elever forsvarer at homofil rektor slutter  

En naturlig konsekvens av dette bør være at vi tenker gjennom statens rolle i et mer mangfoldig samfunn. Kanskje bør denne rollen bli mer begrenset, fordi det i mindre grad enn før finnes ett felles verdigrunnlag å styre ut fra. Slik kan det i større grad blir mulig for grupper med andre ståsted enn de tidstypiske å kunne ivareta sin kulturelle og religiøse egenart.

«Staten, det er jeg». Sitatet har blitt tillagt den franske kong Ludvig 14. (1638-1715). Det står som en illustrasjon på diktatur og enevelde. Styringsformer vi for lengst mener å ha lagt bak oss. Anvendt på det moderne norske samfunnet ville det vært mer treffende å si at «staten, det er vi».

Denne forståelsen av staten ville antakelig ha fremkalt hånlatter i store deler av verden. Men her hjemme har det tilsynelatende ikke vært behov for å debattere den.

Rundt i verden har alt for mange erfart at staten kan være en mektig fiende, og at staten – representert ved makthaverne – gjerne er mer interessert i å sikre sine privilegier enn i å ta vare på innbyggerne.

Men i Norge, ikke minst i etterkrigstidens Norge, vokste det frem en fellesskapsfølelse som gjorde det mulig å tenke kollektivt om både ansvar og tilhørighet. «Alle» visste at om man ytte etter evne, ville man få etter behov. Det var i hvert fall idealet. Derfor aksepterer vi også et høyt skattenivå.

Men selv om den norske staten i 2018 altså fortsatt holder seg med et uttalt kristent verdigrunnlag (Grunnlovens paragraf 2), blir et tradisjonelt kristent syn på ekteskapet sett på som en trussel.

Når til og med en statsråd fra Høyre ønsker å bruke sin makt til å begrense kristne skolers frihet i slik sak, forstår vi at iveren etter å bestemme hva andre skal mene slett ikke er forbeholdt partier på venstresiden.

Integritet og frihet er viktigere enn statlig støtte. Derfor trenger vi å løfte blikket utenfor Norges grenser og se hvem vi kan lære av.