SENTRUM: Bibelen er full av referanser til at det ufattelig nok var Guds vilje at Jesus skulle lide og dø, skriver Dagen på lederplass.  Foto: Ole Martin Wold, NRB Scanpix

Fra krybben til korset

torsdag 22. desember 2016

Lederartikkel

Vi forstår ikke julens budskap uten å se det i lys av korset.

Selve sentrum i den kristne tro er blitt gjenstand for en teologisk debatt i Dagens spalter på vei inn i julehøytiden. Når lærde teologer brytes, er det ikke alltid lett for den alminnelige lekmann å henge med i svingene. Men vi vil advare mot å tenke at en debatt om forståelsen av forsoningen bare er for spesielt interesserte. Tvert imot gjelder den alle kristne - og dypest sett alle mennesker.

LES: Om Anselm og litt til

Korset har alltid vært et anstøt i den kristne tro. Da Jesus begynte å gjøre klart for disiplene sine at han skulle lide, dø og gjenoppstå, tok Peter ham til side og begynte å irettesette ham, leser vi i Matteusevangeliet. Jesus svarte med et av sine skarpeste utsagn:

«Vik bak meg, Satan! Du vil føre meg til fall. Du har ikke tanke for det som Gud vil, bare for det som mennesker vil.»

Som mennesker er det naturlig at vi vil unngå lidelse og død. Heller ikke for Jesus var korsets vei noen lett vei. Skjelvende av angst, mens svetten rant som blod, ba han Gud om å la dette begeret gå ham forbi. «Men ikke som jeg vil, bare som du vil».

LES: Om forsoning i kristen tradisjon

Bibelen er full av referanser til at det ufattelig nok var Guds vilje at Jesus skulle lide og dø. Det vitner ikke om at Gud er noen sadist, men tvert imot om syndens skrekkelige realitet og alvor. Den tre ganger hellige Gud må reagere med vrede mot egoismen, opprøret og ondskapen som mennesket valgte i stedet for å elske Skaperen og leve ut hans gode vilje. De tragiske følgene av menneskets fall kan vi følge opp gjennom historien, og inn i vårt eget dypeste mørke.

Evangeliet handler om at Gud ikke lar den rettferdige dommen ramme oss som fortjener den, men sin egen, fullkomne sønn. «Sannelig, våre sykdommer tok han, våre smerter bar han. Vi tenkte: Han er rammet, slått av Gud og plaget. Men han ble såret for våre lovbrudd, knust for våre synder. Straffen lå på ham, vi fikk fred, ved hans sår ble vi helbredet», leser vi i Jesaja. I Det nye testamente blir det bekreftet at dette er en profeti om Jesus Kristus, eller med det hebraiske ordet: Messias.

Korset viser oss at Gud ikke bagatelliserer synden eller feier den under teppet. Han tar oppgjør med uretten og undertrykkelsen. Men på den bakgrunnen gir han også nåde og nytt liv til den som vil ta imot, ufortjent og uten å kunne gjøre gjengjeld.

«For ordet om korset er dårskap som dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det Guds kraft», skriver Paulus i 1. Korinterbrev. Apostelen påpeker at jøder spør etter tegn, og grekere søker visdom, men forkynner selv en korsfestet Kristus. Det oppfatter mange som tåpelig eller utålelig, men her ligger Guds visdom.

LES: Presten som ble misjonsfolkets professor

I vår tid er korsets mysterium om mulig blitt enda mer ufattelig og motsigelsesfullt. Vi er alle preget av vår kulturs humanisme som naturlig setter menneskers tanker høyere enn Guds tanker. Likefullt er det i «Ordet om korset» håpet og trøsten ligger, både for den som bærer skyld og den som er rammet av andres overtredelser. Gud har forsont verden med seg selv. Den forsoningen gir håp for både livet og evigheten. Denne sammenhengen er umistelig, ikke minst i juletiden som står for døren. Som det heter i en av de fine julesangene: «Fra krybben til korset gikk veien for deg. Slik åpnet du porten til himmelen for meg».

Se også: