Et verdensbilde som henger sammen

Vi gjør klokt i å tenke nøye over hva det vil innebære når samfunnet i vår tid ser ut til å ha vanskelig for å forholde seg nøkternt til hva kristendommen faktisk har gitt oss.

«Tapere blir helter for Allah», kunne vi lese på forsiden av Dagen mandag. Analysen kommer fra den franske islamforskeren Oliver Roy som besøkte Oslo i forrige uke.

Roys analyse er verdt å lytte til. På ett viktig punkt samsvarer den med det vi ofte hører, nemlig at radikalisert muslimsk ungdom slett ikke trenger å ha noen spesielt lang religiøs historie.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Tvert imot er det blant andre ungdommer uten noen utpreget religiøs bakgrunn som blir fanget opp av bevegelser som IS. Opplevelsen av utenforskap blir gjerne pekt på som en sentral forklaringsnøkkel.

Og dette er nok berettiget. Følelsen av å ikke strekke til, kombinert med en opplevelse av at mulighetene til en positiv utvikling synes små, kan føre mennesker til valg de senere vil angre på.

Og samtidig som vi stadig kan bli overrasket over hvilke barbariske handlinger mennesker kan få seg til å begå i islams navn, forteller også Europas egen historie fra 1900-tallet om at den vestlige verden slett ikke er forskånet fra bestialitet når visse kriterier blir innfridd.

Derfor er det helt nødvendig å ta de daglige integreringsutfordringene på alvor. Statsminister Erna Solberg har flere ganger snakket om hvor viktige hverdagene er for å dempe det opplevde utenforskapet som i sin tur kan bli en destruktiv kraft.

For storsamfunnet er det viktig å huske på at ingen kan integrere seg selv. Integrering må nødvendigvis skje i samspill med det samfunnet man er del av. Dette fritar imidlertid selvsagt ikke den enkelte fra ansvaret vi alle har for våre egne holdninger og handlinger.

Franske Oliver Roys analyse har imidlertid også et annet sentralt moment som ikke er like anerkjent. Han peker på at islamistene gjerne er godt integrerte, og at mange av dem snakker bedre fransk enn de moderate muslimene gjør.

Roy mener radikaliseringen har bakgrunn i at «tradisjonell kultur er under oppløsning både i Europa og Midtøsten», slik vi kunne lese her i avisen mandag. Dette gir grunn til ettertanke.

Den kulturelle oppløsningen gir seg forskjellige utslag hos ulike mennesker. Noen absorberer utviklingen ved å bli mer internasjonalt orientert.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Andre søker en mer helhetlig religiøs overbevisning, et verdensbilde som «går opp» på en eller annen måte. Her ligger også noe av trusselen, ved at en del adopterer et islamistisk verdensbilde med potensielt livsfarlige konsekvenser både for dem selv og omgivelsene.

Denne delen av forskerens analyse synes vanskelig å akseptere for en del av vår tids sekularister. Men opplevelsen av manglende tilhørighet i storsamfunnet henger altså sammen med mer enn hvorvidt man slutter seg til trendene i den moderne kulturen.

I Europa har kristendommen gjennom mange hundre år vært et kulturelt lim, også utenfor kirkeveggene. Det betyr slett ikke at den europeiske kulturen på alle områder har vært sunn og god.

Men vi gjør klokt i å tenke nøye over hva det vil innebære når samfunnet i vår tid ser ut til å ha vanskelig for å forholde seg nøkternt til hva kristendommen faktisk har gitt oss. Integrering er svært viktig, men hvilke verdier og hvilken kultur vi faktisk har kan være vel så viktig.