Et samfunn uten Gud

Det kristne menneskeverdet har sitt utspring i at hver og en av oss er skapt i Guds bilde.

Hva gjør det med mennesket å vite at vi skal stå ansvarlig overfor Gud? Tar vi andre valg hvis vi vet at vi forholder oss til en høyere autoritet enn oss selv? Det er grunn til å tenke nøye gjennom hva det gjør med samfunnet når vi prøver å skyve Gud ut av bildet.

Den siste drøye uken har vi kunnet lese om en sexkultur blant norske tenåringer som viser behovet for å snakke mer om både seksualmoral og om respekten for enkeltmennesker, særlig for kvinner.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Noen vil nok da vise til kirkens tidvis misforståtte forsøk på å begrense menneskers seksuelle utfoldelse gjennom rigide og til dels urimelige og uforståelige normer. Men når vi leser om hva som kan foregå på fadderuker med norske skoleelever, kan vi med fordel spørre om ikke kristen seksualmoral har noe for seg likevel.

Det finnes ulike oppfatninger om når sekulariseringen startet i Norge. Noen peker på etterkrigstiden, andre peker på mellomkrigstiden, mens andre igjen peker på utviklingstrekk på 1800-tallet. Uansett er det klart at kristen tro har tapt oppslutning i det norske samfunnet. Det ser vi både i antall gudstjenestedeltakere, i synkende medlemstall iDen norske kirke, og vi ser det i lovverket.

Men vi skal heller ikke glemme den sekulariseringen som finner sted på det moralske planet. Der er seksualiteten bare en del av et større bilde. I flere tiår har den rådende trenden vært å ville løsrive seksualitet fra moral. De som har villet snakket om moral, blir fort avvist som moralister. Hvem vinner på dette? I hvert fall ikke de førsteklassejentene som VG fortjenstfullt skrev om.

Man skulle tro at vi i det likestilte Norge anno 2016 hadde kvittet oss med holdninger til unge jenter som sexobjekter hvor eldre gutter kan bruke og forkaste. Det er forunderlig både at guttene kan tillate seg å tenke og handle slik, og at jentene ikke protesterer tydeligere mot en kultur med åpenbart usiviliserte trekk. For det vi har lest om, bidrar til å rive ned respekten for det enkelte menneskes verdi. Dét må vi ta alvorlig.

Kristne kan ikke ta noe monopol på menneskeverd. Det går selvsagt an å anerkjenne individets verdi som et unikt menneske likevel. Men i realiteten spørs det hvor langt en slik overbevisning rekker. Det finnes krefter i oss alle som kan føre til destruktiv adferd. Hvis vi ikke står ansvarlig overfor noen, kan veien til å gi etter for disse kreftene bli kortere.

Seksualitet får ofte mye oppmerksomhet. Det er ikke unaturlig. Men når det gjelder å ville klare seg uten Gud, kan vi også peke på konsekvenser for menneskeverdet på andre områder. For eksempel i forbindelse med sykdom, eller med annerledeshet mer generelt.

Hvordan står det til med respekten for dem som ikke er helt like oss selv? Det fikk vi også et innblikk i gjennom reportasjen om filmen «Løvekvinnen» her i avisen lørdag.

«Hva er da et menneske – at du husker på det, et menneskebarn – at du tar deg av det?» spør kong David i Salme 8. Det kristne menneskeverdet har sitt utspring i at hver og en av oss er skapt i Guds bilde. Hvis vi prøver å overse gudbilledligheten, risikerer vi også å miste menneskeverdet. Det kan i sin tur ramme hver og en av oss.