Et forsvar for monarki

Utviklingen de siste årene har vist hvor godt og riktig det er å ha et statsoverhode som kan heve seg over partipolitikken og stridsspørsmålene

Hovedstaden har de to siste dagene vært preget av et storslått rojalistisk nærvær. Flere titalls kongelige fra ulike deler av Europa har vært i Oslo for å feire 80-årsdagene til vårt kongepar.

Kong Harald rundet 80 21. februar, mens dronning Sonja fødselsdag kommer den 4. juli. Kongeparet har slått sine feiringer sammen og lagt den midt mellom bursdagene til et vårlig vakkert Oslo i mai.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Feiringen gir en god anledning for oss alle til å ære kongeparet for den fremragende gjerningen de gjør for landet vårt. I en alder da de fleste andre har trukket seg tilbake fra aktivt virke, fortsetter Kongen og Dronningen ufortrødent å representere landet vårt og dets innbyggere på en utmerket måte. Det fortjener de en stor takk for.

De kongeliges runde dager gir oss også mulighet til å tenke over monarkiets stilling og dets fremtid. Vi opplever at det i vår tid er mer debatt om monarkiets berettigelse enn det har vært på lenge. Politikere også fra andre posisjoner enn den ytre venstresiden, står frem som prinsipielle republikanere. Selv om de fleste av disse også er nøye med samtidig å legge vekt på den gode jobben vårt nåværende kongehus gjør, virker det som republikanske tanker har en viss medvind i landet vår for tiden. Mange setter spørsmålstegn ved riktigheten av medfødte privilegier som går i arv fra generasjon til generasjon.

Vi er ikke blant dem som flørter med denne typen tankegods. Tvert imot mener vi at utviklingen de siste årene har vist hvor godt og riktig det er å ha et statsoverhode som kan heve seg over partipolitikken og stridsspørsmålene i en tid som blir stadig mer polarisert og populistisk.

En president er et folkevalgt statsoverhode, men klarer likevel ikke å føre folket sammen på den måten en konge eller en dronning kan. I vår tid er det nok å peke på Donald Trump. Tidligere i år ble han USAs nye statsoverhode, men det er vel få som tror at han vil makte å samle et Amerika som fremstår mer splittet enn noen gang siden borgerkrigen for halvannet århundre siden.

Spørsmålet er også om han i det hele tatt er interessert i å gjøre det. Å spille på motsetninger og misnøye har jo vært hele grunnlaget for hans politiske suksess. Donald Trump er et eksempel på et statsoverhode som ikke samler nasjonen, men splitter den. Og han er ikke alene. Tenk for eksempel hvor splittet Frankrike ville blitt dersom Marine Le Pen hadde vunnet søndagens presidentvalg.

Da er det noe helt annet med en monark. En konge eller en dronning er upolitiske figurer. De har ikke noe partiprogram eller valgløfter som de trenger å forholde seg til. De overlater den splittende politiske kampen til andre og så tar de rollen som samlende nasjonale symboler.

De tre regentene vi har hatt siden vi fikk vår uavhengighet fra Sverige, har alle hatt denne sterke funksjonen. De har samlet Norge, både i fred, gjennom kriser og krigstid. Kong Haakons uvurderlige innsats da Norge ble okkupert, levendegjøres nå for nye generasjoner gjennom storfilmen «Kongens nei». Først Kong Olav og nå kong Harald har begge fulgt i hans fotspor og derigjennom blitt respektert og høyt elsket av det norske folk. Det har vi igjen sett beviser på under disse festdagene i Oslo.