BIBELLEDER: Den syriske bibellederen kunne ha forlatt hjemlandet for lenge siden, hvis han ville. Men George Andrea har valgt å bli værende for å forsyne syriske kirker med bibler.  Foto: Kari Fure

En helt møtt med mistenksomhet

onsdag 31. januar 2018

Lederartikkel

Når lederen for Det syriske bibelselskapet banker på døren vår, burde vår reaksjon være å rulle ut en rød løper, ikke å slenge døra i ansiktet på ham.

Søndag ble bibeldagen markert i en rekke kirker over hele landet. I Bogafjell menighet i Rogaland forberedte de seg på å ta imot en særlig kjær gjest, nemlig George Andrea, lederen for Det syriske bibelselskapet. Slik gikk det dessverre ikke. Han fikk ikke visum til Norge.

 

Generalsekretæren i Bibelselskapet i Syria er invitert til å feire Bibeldagen 2018 i Norge, men fikk avslag på visumsø...

Posted by Dagen on 25. januar 2018

 

Selv om søknaden ble levert i god tid og selv om Det norske bibelselskap garanterte for ham, fikk han ikke lov å komme. Det er en skam.

«Den sentrale vurderingen vi er forpliktet til å gjøre, er å vurdere om søkeren kommer til å reise hjem igjen etter endt besøk», skriver enhetsleder i UDI, Steinar A. Munch Rotevatn, i en e-post til Dagen. Frykten for avhopping gjør altså at en høyt respektert kristenleder nektes adgang til Norge. For sikkerhets skyld.

For en tid siden vakte det bestyrtelse da tre biskoper fra Syria og Irak ble nektet visum til Storbritannia. De skulle ha deltatt på innvielsen av den første syrisk-ortodokse katedralen i London. «Hvordan kunne et kristent land behandle kirkeledere på denne måten?» spurte man seg i kirker i Midtøsten.

Også her hjemme ser vi at en strengere asyl- og innvandringspolitikk får konsekvenser for religiøst og kulturelt samarbeid over grensene. «Det er blitt mye vanskeligere for internasjonale gjester og talere å få visum de siste årene», sa Norme-leder Anne Lise Søvde Valle i sommer, etter at en rekke deltakere på en kristen døve-konferanse ikke fikk visum.

Når lederen for Det syriske bibelselskapet banker på døren vår, burde vår reaksjon være å rulle ut en rød løper, ikke å slenge døra i ansiktet på ham. Og det samme gjelder andre kirkeledere fra Syria og Irak – og fra andre krigsområder for den del.

Dette er ledere som blir værende midt i krigen, når andre drar, fordi det er en så integrert del av identiteten deres at hyrden ikke forlater flokken sin. Presten blir, så lenge det finnes medlemmer igjen i kirkene. Ja, i Syria har de faktisk blitt værende lenger enn som så. For da de opprinnelige medlemmene dro, kom nye folk til kirkene.

Den syriske bibellederen kunne ha forlatt hjemlandet for lenge siden, hvis han ville. Han har permanent visum til Libanon, og han er tilknyttet en stor, internasjonal organisasjon som gjennom sine kontakter kunne hjulpet ham vekk. Men George Andrea har valgt å bli værende for å forsyne syriske kirker med bibler.

Til manges forundring er etterspørselen etter bibler svært stor. I Vesten vil vi jo gjerne tro at de har større behov for mat og tepper enn for bibler. Men er det noe folket i Syria trenger etter syv år med krig, så er det håp. Og håpet finner de i kirkene og i Guds ord.

Derfor har George Andrea fortsatt å kjøre Syria på kryss og tvers, midt i krigen, med fare for eget liv. «Hver dag vi får leve, er en gave fra Gud, sa han et intervju med Dagen høsten 2016. Bak seg hadde han en av krigens tyngste uker.

Bare de siste dagene hadde 16 mennesker mistet livet og over hundre blitt såret i nabolaget. Folk var slitne og traumatiserte. «Be for oss», tryglet han den gangen. Nå ønsket han å komme hit for å takke norske kristne for hjelp og forbønn. Dét fikk han ikke lov til. Han er en av vår tids helter, men blir møtt med mistenksomhet. Vi blir et fattig folk, hvis døra inn til landet vårt skal være så trang.