STATSBUDSJETTET: Finansminister Siv Jensen (Frp) har lagt frem regjeringens forslag til statsbudsjettet 2018 på Stortinget.  Foto: Heiko Junge, NTB Scanpix

Dyre vaner er vonde å vende

fredag 13. oktober 2017

Lederartikkel

Nordmenns høyre forventninger til livet, med staten som garantist, har noen skyggesider.

Knapt noen var i harnisk over gårsdagens forslag til statsbudsjett. Selvsagt ønsker både opposisjon og interessegrupper seg mer til flere gode formål.

Uenighet om prioriteringer er en del av politikkens vesen. Kritikken virker imidlertid stort sett rutinemessig. Konsensusen og tilfredsheten dominerer. Det er både heldig og uheldig.

På den ene siden blir vi igjen minnet om at de fleste av oss som bor i Norge, er ufattelig privilegerte. Vi har vent oss til en levestandard og et nivå på offentlige tjenester og velferdsordninger som de fleste av våre medmennesker ikke bør kaste bort tid på å drømme om. Budsjettet har nå en ramme på over 1300 milliarder. Det er mer enn en dobling på 15 år.

Norge har opplevd en økonomisk utvikling de siste tiårene som er helt uvirkelig. Det skal godt gjøres å finne eksempler på land som på så kort tid er blitt så mye rikere, i alle fall der dette er kommet en så stor andel av befolkningen til gode.

Dette har resultert i en sterk økning i både privat og offentlig forbruk. Nordmenn forventer seg mye av livet, og staten er selve garantisten for at forventingene skal innfris. Vi er blitt mer opptatt av rettighetene våre og mindre opptatt av pliktene.

Den høye tilliten vi har til offentlige ordninger og institusjoner er i utgangspunktet av stor verdi. Men det er også fare på ferde når vi begynner å ta velstand og velferd for gitt. Begge deler har skyggesider som vi lett overser.

For det første må vi skape verdier før vi kan dele dem. Selv om oljefondet er stort, er det fort gjort å bruke det opp. Politikerne minner oss stadig om at vi må skape nye arbeidsplasser og innstille oss på fallende oljeinntekter.

Men å virkelig ta dette inn over seg, er vanskelig. Det letteste er å utsette problemene. Som VG-kommentator Astrid Meland påpeker, har økningen i oljepengebruken tiltatt år etter år med borgerlig styre. «For en borgerlig regjering er det ekstra flaut. For om det fortsetter slik, blir alt til slutt offentlig sektor», skriver Meland.

Her setter hun ord på en dynamikk som vi synes blir undervurdert i Norge: Tendensen til at staten blir stadig større, dyrere og mer dominerende. «Problemet med sosialisme er at du til slutt går tom for andre menneskers penger», sa den britiske statsministeren Margaret Thatcher.

En ikke-sosialistisk regjering vil av ideologiske grunner generelt være mer opptatt av å gi frihet til enkeltmennesker, familier og frivillige organisasjoner. Men vi er likevel urolige for at den offentlige sektoren blir for tung, og for hva dette fører til både økonomisk og ideologisk.

Antallet ansatte i offentlig sektor er rundt tredoblet siden 1970, ifølge Statistisk sentralbyrå. Veksten har gått saktere etter årtusenskiftet, men trenden fortsetter. I 2000 jobbet 29, 63 prosent av de sysselsatte i offentlig sektor.

I 2016 var andelen økt til 31,79 prosent. Med økende omsorgsoppgaver i årene som kommer, er det ingen grunn til å tro at veksten stanser.

Men det er ingen løsning for framtiden at staten får økonomisk ansvar for en stadig større andel av borgerne, enten gjennom lønn eller ytelser.

Her trengs det sterkere og mer visjonær tenkning og handling. En offentlig sektor som eser ut, truer ikke bare den økonomiske bærekraften. Den kan også hemme borgernes frihet og samfunnets livskraft.