#METOO: «De siste ukene har vi imidlertid igjen måttet lære at det slett ikke bare er i Midtøsten at kvinner blir utsatt for nedverdigende og uakseptabel behandling», skriver Dagen på lederplass. Illustrasjonsfoto: Fotolia.com

Det kvinner har måttet tåle

tirsdag 24. oktober 2017

Lederartikkel

Det kan virke nærmest forbløffende å lese om hvor mange ledende kvinner, også i norsk kultur- og samfunnsliv har måttet håndtere erfaringer de skulle ha vært foruten.

«Som kvinne er jeg trygg hvis menn bestemmer seg for det, utrygg hvis de bestemmer seg for noe annet. Det blir jeg minnet på hver dag på jobb. Men for mange av kvinnene jeg møter, er det langt verre.» Dette sa NRKs Midtøsten-korrespondent Kristin Solberg i sitt korrespondentbrev i programmet Urix på lørdag i forrige uke.

Hun arbeider i en del av verden hvor vi gjerne tenker at likestillingen er mindre utviklet enn hos oss, og hvor kvinner systematisk blir behandlet dårligere enn her.

De siste ukene har vi imidlertid igjen måttet lære at det slett ikke bare er i Midtøsten at kvinner blir utsatt for nedverdigende og uakseptabel behandling. I løpet av de siste ukene har emneknaggen #MeToo blitt brukt over en halv million ganger via mikrobloggtjenesten Twitter, ifølge amerikanske people.com.

Det gjør sterkt inntrykk å lese hvor utbredt ulike slags krenkelser er, også hos oss. #MeToo-kampanjen er inspirert av avsløringene knyttet til den amerikanske filmprodusenten Harvey Weinstein.

Skuespilleren Alyssa Milano banet vei ved å bruke Twitter til å bane vei for at kvinner rundt i verden, og også mange menn, har fortalt om hva de har opplevd. Det er i seg selv verdifullt at disse historiene kommer frem. Det bidrar til bevisstgjøring og virkelighetserkjennelse.

For realiteten er altså at problemer knyttet til uønsket seksuell oppmerksomhet eller direkte fysiske krenkelser slett ikke er begrenset til kriminelle miljøer, til fortiden, eller til land langt borte.

Det kan virke nærmest forbløffende å lese om hvor mange ledende kvinner, også i norsk kultur- og samfunnsliv har måttet håndtere erfaringer de skulle ha vært foruten. Dette forteller oss at kvinnesynet også i vårt eget samfunn fremdeles er et emne vi trenger å drøfte. Kampen er langt fra over.

Dessverre ser det på mange måter ut for at den er kommet kortere enn vi hadde trodd. Fremdeles forteller kvinner om vanskelige valg der de frykter konsekvensene, for eksempel på jobbmarkedet, hvis de forteller om det de har vært utsatt for. Mange velger å legge lokk på erfaringene.

Det kan være forståelig i den aktuelle situasjonen, men det er et alvorlig usunnhetstrekk ved samfunnet. Hvordan et samfunn behandler kvinner sier noe fundamentalt om kvaliteten på dette samfunnet. Kvaliteten blir ikke bare målt på hva som står i lovverket og hva som blir holdt frem som idealer, men enda mer på hvilken respekt kvinner blir møtt med i hverdagslivet.

Hvordan er det så i kristne miljø? Er problemene som #MeToo-debatten belyser begrenset til miljøer hvor alkoholinntaket vanligvis er større enn i typiske kristne miljø? Til dels kan vi håpe på det. Men før den opplevde moralske overlegenheten tar overhånd kan vi med fordel tenke på den nære historien.

For vi skal ikke mer enn et par tiår tilbake før det var relativt vanlig å dekke over seksuelle krenkelser i kristne sammenhenger. Motivasjonen kunne variere. Til dels innså man kanskje ikke alvoret i sakene. Til dels ønsket man å beskytte forkynnerne. Og til dels tenkte man antakelig at det ville skade evangeliets sak om historiene ble offentlig kjent.

En av de viktigste lærdommene skulle være at realiteten er motsatt. Lite kan fungere så anti-evangeliserende som at man i kristne miljø velger å beskytte overgriperen fremfor å beskytte offeret. Det er sannheten som gir opplysning og frihet, ikke å skyve problemer under teppet.