Den som glemmer at vi årlig tar livet av mellom 13.000 og 14.000 her i landet, ignorerer et grunnleggende trekk ved vårt samfunn. Vi er en nasjon som tar livet av de svakeste av de svake, skriver Dagen på lederplass. Illustrasjonsfoto: Fotolia.com

De svakeste av de svake

torsdag 4. januar 2018

Lederartikkel

Om kampen mot abort tones ned i det offentlige rom vil flere unge kvinner lures til å tro at en abort er uproblematisk.

«Ikke nøl med å tale på vegne av dem som ikke kan forsvare seg selv.» Slik heter det i en samlet uttalelse som kom fra Polens katolske biskoper ved inngangen til det nye året. Det kan tjene som en påminnelse for alle.

Den som glemmer at vi årlig tar livet av mellom 13.000 og 14.000 her i landet, ignorerer et grunnleggende trekk ved vårt samfunn. Vi er en nasjon som tar livet av de svakeste av de svake.

Uttalelsen fra de katolske biskopene er særlig rettet mot svangerskapsavbrudd som gjøres fordi barnet har et handikap eller en misdannelse. Utviklingen på det medisinske feltet gjør det stadig viktigere å tale klart på vegne av de usynlige.

Slik vi har skrevet en del om her i avisen, gjør ny teknologi det stadig lettere å avsløre de barna som ikke er 100 prosent funksjonsfriske. Og det etiske klimaet i vår vestlige verden tilsier dessverre at et barn som ikke er lytefritt bør tas av dage før det ser dagens lys.

Ved starten av fjoråret kunne Folkehelseinstituttet annonsere «rekordlave aborttall» for 2016. Nedgangen var særlig stor blant unge kvinner, noe som antageligvis skyldes økt kunnskap og tilgjengelighet på prevensjon. Dette er de laveste tallene vi har hatt siden abortregisteret kom i 1979.

Det er selvsagt grunn til å glede seg over en slik nedgang, men den gir ingen grunn til å avblåse abortkampen eller å tenke at abort er i ferd med å forsvinne av seg selv. En nedgang på 100 aborter fra et år til et annet er tross alt en mager trøst når tallene er så høye som de er.

Den mest opplagte grunnen til å holde fast på abortkampen er selvsagt det ellers så opplagte faktum at drap aldri kan rettferdiggjøres bare fordi samfunnet velger å gjøre det. Det finnes nok av eksempler på kulturer som har alminneliggjort praksiser som er dypt umenneskelige – og ukristelige. Det har alltid vært rett å tale dem midt imot. Så lenge landet vårt ikke gir vern til barnet i mors mage, kan ikke kristne slå seg til ro med det.

Om kampen mot abort tones ned i det offentlige rom vil flere unge kvinner lures til å tro at en abort er uproblematisk. Dermed vil mange ta livet av sitt eget barn uten å forstå hva de egentlig gjør.

Dette kan være en tung byrde å bære med seg resten av livet, særlig dersom en etter hvert innser hva en egentlig har gjort. Det er nok ikke få som i ettertid skulle ønske seg tydeligere motstemmer underveis i vurderingen. La oss være slike motstemmer.

Om argumentene mot abort gjemmes vekk får den rådende oppfatningen være alene om å prege de oppvoksende generasjoner. Og det er disse generasjonene som skal møte morgendagens angrep på menneskeverdet. Gir vi dem den støtten de trenger? Eller skygger vi unna den kanskje viktigste moralske debatten i vår tid?

Når noen tar til orde mot fri abort blir det fort en kamp om hvem som er det egentlige offeret. Vi skal ta både kvinner og menn på alvor når det gjelder belastningen det kan være å bære frem et barn under vanskelige omstendigheter.

Vi må imidlertid aldri glemme hvem som virkelig er den svake part. Derfor blir det så viktig at det ufødte barnets røst bæres av oss som er privilegert nok til å faktisk ha en stemme.

-----