KONTANTSTØTTE: Da er det all grunn til å tenke gjennom hvor klokt det er å gjøre det enda vanskeligere å velge annerledes enn den dominerende strukturen med barnehageoppstart fra barnet er ett år, skriver Dagen på lederplass. På bildet ser vi daværende statsminister Kjell Magne Bondevik på Stortingets talerstol i 1998.  Foto: Ørn E. Borgen, NTB Scanpix

Arbeid og inntekt er ikke alt

torsdag 1. mars 2018

Lederartikkel

Vi lever i en tid med mange oppløste familier, og hvor stadig flere barn og unge forteller om psykiske vanskeligheter.

Sommeren 2018 er det 20 år siden kontantstøtten ble innført av Kjell Magne Bondeviks første regjering. Dette var den mest markante og mest omstridte reformen Bondevik I-regjeringen satte i gang.

Det var også Kristelig Folkepartis mest vellykkede valgkampsak noensinne. Men slett ikke alle hadde trodd at ordningen kom til å vare så lenge som den har gjort.

Kritikken har først og fremst gått langs to spor. Det ene handler om den klassiske «arbeidslinjen», og ble blant annet fremført av daværende Ap-leder Thorbjørn Jagland i forbindelse med at ordningen ble innført. Hovedpoenget her er at samfunnet trenger å få flest mulig i jobb for å sikre velferdsstatens utvikling.

I tillegg har mange hevdet at kontantstøtten fungerer integreringshemmende, ved at den sementerer et tradisjonelt familiemønster hvor mor er hjemme mens far er i jobb.

Begge innvendingene er relevante. Men de bør ikke automatisk trumfe argumentene om valgfrihet for den enkelte familie, og erkjennelsen av at arbeid og inntekt ikke er alt her i livet.

Ifølge Statistisk Sentralbyrå ble det pr 1. september 2016 utbetalt kontantstøtte for 12.648 barn i Norge. Det tilsvarer 23 prosent av alle barn i kontantstøttealder, det vil si fra 13 til 23 måneder. Det dreier seg altså om et klart mindretall av de aktuelle barna, men samtidig en stor nok gruppe til at det har samfunnsmessig betydning.

I fjor vår vedtok Stortinget et krav om fem års botid i Norge for begge foreldrene som kriterium for å motta kontantstøtte. Kristelig Folkeparti vil erstatte dette kravet med et krav om norskundervisning. Kravet om fem års botid for begge foreldrene kan virke noe rigid, gitt et samfunn hvor foreldrepar gjerne består av en som har vokst opp i Norge og en som har kommet hit senere.

Derimot er det all grunn til å ta integreringsutfordringene på alvor, og gjøre hva man kan for at kontantstøtten ikke skal bidra til å holde familier varig utenfor arbeidslivet og storsamfunnet for øvrig.

Redaktør Magne Lerø i Dagens Perspektiv mener det er naivt å tro at en avskaffelse av kontantstøtten automatisk vil føre mange flere innvandrerkvinner ut i jobb.

Argumentasjonen hans går ut på at innvandrerkvinner uten høyere utdanning ikke nødvendigvis representerer en type arbeidskraft som næringslivet etterspør.

I tillegg har nok kontantstøttens motstandere undervurdert den verdimessige dimensjonen i saken, hvor mange familier faktisk ønsker å avstå fra noe inntekt for å kunne være hjemme med barna en kort periode i deres første leveår.

Vi lever i en tid med mange oppløste familier, og hvor stadig flere barn og unge forteller om psykiske vanskeligheter. Da er det all grunn til å tenke gjennom hvor klokt det er å gjøre det enda vanskeligere å velge annerledes enn den dominerende strukturen med barnehageoppstart fra barnet er ett år.

Den sittende regjeringen ser ut til å være på glid når det gjelder kontantstøttens innretning. Vi håper 20-årsjubileet bare er begynnelsen.