«Det er stadig vanskeligere å komme unna at pengebruken i Stortingets byggeprosjekt virker fullstendig ute av proporsjoner», skriver Dagen på lederplass. På bildet: Stortingspresident Olemic Thommessen. Foto: Heiko Junge / NTB scanpix

Å spise pølse i slaktetiden

fredag 2. mars 2018

Lederartikkel

Den kristne etikken har tjent oss godt så langt, og norske politikere gjør rett i å konsultere den når Mammon har lurt en ut på glattisen.

Det stormer rundt stortingspresident Olemic Thommessen for tiden. Og det er stadig vanskeligere å komme unna at pengebruken i Stortingets byggeprosjekt virker fullstendig ute av proporsjoner. Prosjektet skulle koste 1,1 milliarder. Litt etter litt har prislappen krøpet opp mot 2,3 milliarder.

Det er nærmest ikke til å fatte at det er fysisk mulig at et prosjekt skal sprekke så til de grader på pris at beløpet dobler seg. Det har faktisk vært fysisk vondt å følge opprullingen av denne skandalen. Ikke minst i lys av andre saker der det offentlige Norge vurderer hva en skal bruke penger på.

Nylig ble det for eksempel klart at kun mennesker under 18 år skal få støtte til det ekstremt kostbare legemiddelet Spinraza. Legemiddelet har en påvist effekt mot den sjeldne, dødelige muskelsykdommen spinal muskelatrofi.

Spørsmålet om hvem som skal få behandlingen, som kan komme opp mot ni millioner kroner, var ekstremt krevende. Noen fikk, mens andre ikke fikk. Fordi ansvarlig pengebruk er en forutsetning for bærekraft.

Å sammenligne budsjettposter er ikke nødvendigvis en sunn øvelse. For om en kutter penger ett sted, så er det ikke nødvendigvis slik at de kommer bedre formål til gode. Og ethvert byggeprosjekt vil dessuten føre med seg arbeidsplasser og investeringer, og slik sett bidra positivt til samfunnet.

Men vi kan ikke komme dit at enhver økt utgift ses på som «en pølse i slaktetiden». Særlig ikke om et dusin pølser kan betale for livsforlengende behandling, gi hjelp til familier som strever eller betale for omsorg for utsatt ungdom.

Dessuten er det ikke til å komme utenom at en gjennomsnittlig norsk familie bruker penger på gjenstander og opplevelser som flertallet av verdens befolkning ikke en gang kunne kommet på å drømme om.

Hadde vi gjort om på våre prioriteringer kunne det gjort mye for mennesker både i vårt eget land og utover dets grenser. Men for å gjøre noe med dette trengs det perspektiv. Og hvor finner vi det?

Budsjettsprekken utvidet seg betraktelig omtrent da kirken gikk inn i sin fastetid. Det kan selvsagt være et billig retorisk poeng at mens kirken tar til orde for nøysomhet så viser det seg at de folkevalgte koster på seg stadig mer. Men kanskje kan det gjøre seg med et fastebudskap inn i norsk politikk. Og kanskje også for Kari og Ola Nordmann.

Fasten er nemlig en god tid for å få orden på prioriteringene. Når en skjærer ned på det en unner seg selv kan det gjøre noe med viljen til å skru opp igjen forbruket ved fastetidens slutt. Om en blir vant til å bruke mindre på seg selv, vil en oppdage at en faktisk har mye å gi til dem som har minst.

Vår nasjons rikdom bygger ikke på olje, men på nøysomhet og omsorg for våre medmennesker. Det finnes som kjent mange oljenasjoner, men ikke alle er opptatt av å bruke penger på folk flests beste. Den kristne etikken har tjent oss godt så langt, og norske politikere gjør rett i å konsultere den når Mammon har lurt en ut på glattisen.