En levende tro er en levd tro

En av de store farene for kristne i vår tid er å innrette seg som om Gud ikke finnes.

Det går an å være kristen i teorien, men ateist i praksis. I lengden er det praksisen som vinner. En overbevisning vi ikke tar konsekvensene av, vil etter hvert falme og visne. En tro som ikke leves, kommer til å dø.

Denne utfordringen gjelder i høyeste grad også oss som mener at Kirkemøtet i Den norske kirke har satt Bibelens forpliktende ord om ekteskapet til side. Vi kan alle risikere å gjøre beslektede feil på andre av livets områder. Jevnlig gjør vi valg som avspeiler hva vi egentlig tror er sant, rett og godt. I møte med et økende sekulært trykk i samfunnet er det helt avgjørende at vi tenker over og snakker om hva det betyr å leve som kristen i dag.

Den kristne kirke har i mange århundrer vært kulturell premissleverandør i Vesten. Det kan vi stadig registrere på utallige områder. Bare det enkle faktum at vi lever i 2016 - etter Kristus - sier en hel del.

Som mentalt formende kraft har kristendommen stått i en særstilling i vår kulturkrets. Den har gitt seg utslag i synet på menneskeverd, tenkingen om verdien av å søke kunnskap og holdningen til hvordan vi skal forvalte ressursene vi er tildelt. Selv om vi skal vokte oss vel for å glatte over feil og overgrep gjort i kirkens regi og Guds navn, er det fullstendig uhistorisk å fremstille kristendommen som et tyngende åk som vår sivilisasjon er i ferd med å kaste av seg. Tvert imot er den grunnlaget som vår sivilisasjon er bygget på. River vi det bort, er det ikke godt å vite hva som skal gi oss fotfeste.

En kristent preget kultur har imidlertid ikke garantert kristent pregede liv. Ugudelighet og moralsk forfall kan bre om seg også i land med mange kirkespir, med innbyggere som er oppkalt etter bibelske personer og med en årsrytme som er styrt av kristne høytider og helligdager. Behovet for reformasjon, vekkelse og fornyelse forsvinner aldri.

I en kultur der den kristne virkelighetsforståelsen ikke lenger er en selvsagt felles referanseramme, endrer imidlertid denne utfordringen karakter. Det er ikke lenger opplagt at klassisk kristne idealer anerkjennes. Andre verdier kan lett få forrang. De kan stå direkte i strid med en kristen virkelighetsforståelse. Ikke minst ser vi det på spørsmål som angår menneskeverd og familie.

Når Gud er død, er alt lov, skrev den store russiske forfatteren Fjodor Dostojevski. Men tror vi at Gud lever, er vi ikke prisgitt det til enhver tid rådende flertallets mening. Den kristne tro bygger på at Gud har åpenbart sin vilje for livet vi skal leve, og dermed hva som er godt for oss som enkeltmennesker og fellesskap. Men den gir også håp for en verden som trues av fortvilelse. Det skyldes ikke bare problemer som synes uløselige, men at døden til slutt vinner over oss alle. Den kristne tro fester håpet til en som har vunnet over døden, og gir håp til dem som kommer til kort og opplever at alt virker håpløst.

Mer enn noen gang er det viktig at vi søker troens kilder. Det personlige gudslivet med bibellesning og bønn, og det kristne fellesskapet med forkynnelse, tilbedelse og nattverdsfeiring, er umistelig i en tid da vi på nye måter utfordres til å sette troen ut i livet.