En prest i glasshus

Lyden av singling i glass har sjeldent vært så skjærende og gjennomtrengende som da vi leste prest og performancekunstner Gyrid Gunnes utfall mot Hanne Nabintu Herland i Vårt Land på lørdag. Gunnes sitter i sitt eget ekstremfeministiske glasshus og kaster stein på en annen kvinnelig samfunnsdebattant. Resultatet er ikke vakkert.

Gyrid Gunnes reagerer på at Herland ble invitert til å være deltager i en debatt underOlavsfestdagene i Trondheim i sommer.

– Ved å giHanne Nabintu Herland plass, så legitimerer Olavsfestdagene meningene hennes og gjør det til en del av det normale, mener hun.

Videre uttrykker Gunnes overfor avisen at hun selv «ikke er blant dem som tenker at det hjelper å ventilere kontroversielle meninger i offentligheten».

Det er da virkelig besynderlig. ForGyrid Gunnes egen virksomhet i norsk offentlighet de siste årene har stort sett ikke bestått av annet enn nettopp ventilering av kontroversielle meninger. Hennes egne kontroversielle meninger.

Gyrid Gunnes er kjent som feministpresten som tilsynelatende er mer opptatt av karrieren som performancekunstner enn sitt eget prestekall. Eller kanskje betrakter hun prestetjenesten som en arena for kunsten sin, der kirkerommet kun blir kulisser og prestekjolen et kostyme?

Det var i hvert fall slik hun brukte prestedrakten da hun opptrådte med sitt kunstprosjekt påHøstutstillingen i 2014. Ikledd sine fulle sakrale gevanter fremførte hun bønner, ikke til vår kristne Gud, men til muslimenes Allah.

Les også:

Ved siden av å prøve å omskape Gud i islams bilde, er Gunnes opptatt av å fremstille Gud som kvinne, eventuelt som intetkjønn. Til det formålet bruker hun også sin egen kropp.

Gunnes har blant annet gjort seg bemerket ved å stryke menstruasjonsblod på bladene iBibelen. I sin bok «Hellig, sårbar» fra 2012 beskriver hun det som «å dekorere en tekst om Gud med blod fra en kvinnes skjede».

I et annet verk benytter hun seg av hår fra sin egen armhule for å illustrere tekster om inkarnasjonen.

Gyrid Gunnes vil altså sensurere Herland samtidig som hun forbeholder seg retten til å drive med det hun selv kaller kunstprosjekter, men som andre nok vil oppfatte som noe skikkelig griseri. Det er et merkelig og motsetningsfullt standpunkt. Gyrid Gunnes har sikkert mange sterke sider. Selvinnsikt er tilsynelatende ikke blant dem.

Sannsynligvis mener Gunnes at hennes egne omstridte synspunkter er mer høyverdige enn andres. Det er det mildt sagt delte meninger om.

Vi, for vår del, har betydelig mer sans for Hanne Nabitu Herlands meninger enn for stuntene til Gyrid Gunnes. Herlands synspunkter er langt mer «normale» enn de som Gunnes gir uttrykk for. Men det er uansett ikke det som er poenget her. Det viktige at vi alle sammen øver oss i å tåle å høre mennesker vi er uenige med. I en demokratisk, offentlig samtale skal det være et stort rom for mange ulike stemmer.

Til og med for stemmen til Gyrid Gunnes.