GAGNLIG: Kan det tenkes at det finnes norsk yogapraksis som er av en slik karakter at det ikke er gagnlig for en kristen å delta i den? Ja, det tror jeg. Kan det også tenkes at det finnes yogapraksis som er tilstrekkelig fjern fra sitt hinduistiske opphav til at en kristen kan delta i den og ha stor kroppslig nytte av det? Ja, definitivt, skriver Inge Andersland.  Foto: Anupam Nath, AP Photo/NTB Scanpix

Yogapraksis i en kristens liv

tirsdag 13. mars 2018

Dette innlegget er en respons på "Kan kristendom og yoga forenes?"

Kristenliv

Jesus lærer oss at det er fra våre egne hjerter at urenheten kommer. Vi trenger ikke verden til det. I stedet har alle kristne frihet under ansvar i sitt møte med verden.

Førsteamanuensis Arne Helge Teigen slår i Dagen (dagensdebatt.no, red. anm) fast at kristen tro og yoga ikke lar seg forene. Dette bygger han på analyser av et lite utvalg lærebøker for yoga-instruktører, og tanken om at en bare kan lære Gud å kjenne gjennom Bibelen. Jeg leser Teigens tekst som et velment og alvorlig forsøk på å gi kristne veiledning i møte med fenomenet kristen yoga, men lar meg overraske over hvor enkelt han gjør det for seg selv.

Den kristne yogaen Teigen viser til, manifesterer seg som Holy Yoga i Moss og på Lambertseter, i tillegg til yoga-gudstjenestene i Fagerborg kirke. Slik Teigen presenterer saken, er det et premiss for disse at den kroppslige yogapraksisen er religiøst nøytral, og derfor kan kombineres med kristendom. For å vurdere dette premisset, og dermed ta stiling til kristen yoga som fenomen, mener han man bør analysere bøker som er i bruk i instruktørutdanningen i USA. Her faller jeg fullstendig av lasset.

Teigen argumenterer med at lederne for de skandinaviske avleggerne av de amerikanske institusjonene er utdannet i USA, og dermed kjenner disse bøkene, men han gjør det alt for lett for seg selv. Hva vet han om gjennomslaget og kontekstualiseringen av de amerikanske ideene om kristen yoga i en norsk menighet? Er han overhodet interessert i hvilke tanker deltakerne på disse arrangementene selv gjør seg, eller tror han virkelig at de uten videre vil bli panteister ved å følge en instruktør som ber dem om å løfte brystet og trekke skulderbladene ned i ryggen?

 

DagensDebatt.no: «Mens yoga sikter på å oppleve Gud i menneskets selv og ved meditasjon, lærer kristendommen at vi bare...

Posted by Dagen on 8. mars 2018

 

Å felle dom over andres kristne trospraksis på bakgrunn av lærebøker de har hatt i egen utdanning er ikke god teologi. Spørsmålet om den kristne yogaen som praktiseres i Norge «er forenlig med kristen tro» bør i stedet behandles som et empirisk spørsmål, hvor man tar de troendes perspektiv på alvor, og ikke reduserer dem til hjelpeløse formidlere av fremmed ideologi.

Teigen vil kanskje svare på denne kritikken ved å vise til det tyngste argumentet hans mot yoga som kristen praksis, nemlig at en bare kan lære Gud å kjenne gjennom Bibelen. Jeg er nysgjerrig på hvor konkret han forstår dette. I kristen tradisjon finnes det saktens eksempler på at kontemplativ og stille bønn kan være en naturlig del av en kristen gudsrelasjon. En kan også lure på hvor det ble av Gud i skapelsen?

Jeg vil i alle fall hevde at et kristent menneske, som kjenner sin Gud gjennom åpenbaringen i skriften, også kan kjenne igjen sin Herre og Frelser ellers i verden, og jeg tror ikke jeg er den eneste kristne som har erfart at både natur og kultur i verden kan fornye og gjenopplive erkjennelsen av og relasjonen til Gud. Dermed er det for snevert å utelukke at også en yogapraksis, hvor en møter sin egen kropp, også den et stykke natur, og blir stille der, også kan bli en trosopplevelse for et kristent menneske.

Forholdet mitt til yoga er helt annerledes enn det Teigen presenterer fra Holy Yoga og Yogafaith, men det er relevant for å drøfte påstanden om yoga kan være religiøst nøytralt. Jeg ønsker altså ikke å diskutere disse bevegelsenes styrker og svakheter, og har ikke grunnlag for å uttale meg om yoga-gudstjenester eller andre arrangement av den typen.

I stedet vil jeg dele erfaringen av at yoga nettopp kan være religiøst nøytralt, slik at det også for kristne kan være en god treningsform og sunn aktivitet. I motsetning til Teigen tror jeg ikke kristne trenger å bekymre seg om noen de er glade i har begynt med yoga.

 

– Yoga kan aldri løsrives fra sin religiøse side, skriver lektor og forfatter Eivind Gjerde på DagensDebatt.no.

Posted by Dagen on 12. mars 2018

 

Høsten 2014 var jeg interessert i en treningsform som kunne hjelpe meg å bli mer bevegelig og samtidig styrke kjernemuskulaturen slik at jeg kunne tåle en arbeidshverdag på kontor bedre. Jeg hadde tidligere hatt glede av judo, men en operasjon satte nå en stopper for kontaktsport. Etter en stund kom jeg frem til at yoga var et interessant alternativ, og begynte å se etter alternativer i Bergen. Jeg var interessert i en treningsform, ikke en ny religion, og basert på hjemmesidene til ulike sentre var det lett å utelukke noen alternativer.

Til slutt bestemte jeg meg for å forsøke et sted, og møtte opp på en time der. I årene som har gått siden det har jeg praktisert yoga i vekslende grad, både alene og på dette senteret. Har jeg blitt utsatt for avgudsdyrkelse og fremmed religion? Vel, jeg vil si, aldri det første, og kun sporadisk det siste. Noen av instruktørene er mer interessert i religiøse aspekter ved yogaen, som å synge stavelsen OHM eller snakke om å åpne sitt indre øye. Jeg tror ikke at jeg har noe indre øye, og lot derfor være å følge akkurat den instruksjonen. Syngingen har jeg heller ikke deltatt i.

I forkant av den første samlingen googlet jeg hvordan kristne i India og Nepal forholder seg til hilsenen «namaste» som ofte brukes i yoga-sammenheng, og fant ut at praksisen varierte. For min del ble det en nyttig symbolhandling å la være å si «namaste». Slik kunne jeg markere for meg selv at jeg var her for å trene, ikke for å ta del i en romantisering av hinduisme. Jeg vil tro at andre kristne, som er mindre opptatt av den religiøse opprinnelsen til slike praksiser, kan gjøre både det ene og det andre uten at de blir hinduister av den grunn.

Mitt møte med yoga har vært styrt av et annet teologisk kultursyn enn det Teigen ser ut til å legge for dagen. Jesus lærer oss at det er fra våre egne hjerter at urenheten kommer. Vi trenger ikke verden til det. I stedet har alle kristne frihet under ansvar i sitt møte med verden. Frihet fordi alt er tillatt, og ansvar fordi ikke alt gagner (1 Kor 10, 23). Kan det tenkes at det finnes norsk yogapraksis som er av en slik karakter at det ikke er gagnlig for en kristen å delta i den? Ja, det tror jeg.

Kan det også tenkes at det finnes yogapraksis som er tilstrekkelig fjern fra sitt hinduistiske opphav til at en kristen kan delta i den og ha stor kroppslig nytte av det? Ja, definitivt. Kan det til og med tenkes at kristne kan sette seg fore å bedrive kristen yoga, og lykkes med det? Det tror jeg er mulig. Og så skal vi være forsiktige med å sette oss til doms over andres kristne praksis (1 Kor 10,29; Rom 14).