Midt i en forvirrende kirkesituasjon må blikket festes på Målet og Veien. Målet er evig salighet hos Gud. Veien er å kjenne Kristus, Han som er både Veien, Sannheten og Livet, skriver Jon Kvalbein.  Foto: Scandinavian Stockphoto

Ut av Den norske kirke

onsdag 18. november 2015

Kristenliv

Verken bispemøtet eller Kirkemøtet vil la seg binde av det reformatoriske skriftprinsippet. Hvordan skal vi da forholde oss?

Når kirkelandskapet er i endring, er det viktig å realitetsorientere seg og velge en målrettet vei videre.

Utgangspunktet må være at Gud har åpenbart seg på endegyldig måte ved sin Sønn slik som profeter og apostler har vitnet om ham i Den Hellige Skrift.

Guds ord er forpliktende norm for tro, lære og liv for alle mennesker til alle tider. Uten en slik realitetsorientering blir all kristen lære redusert til menneskelige konstruksjoner og tolkninger.

Men i Den norske kirke (Dnk) er realiteten en annen:

Verken bispemøtet eller Kirkemøtet vil la seg binde av det reformatoriske skriftprinsippet. Hvordan skal vi da forholde oss?

Bispemøtets enstemmige anbefaling om å innføre en liturgi for ekteskapsinngåelse mellom likekjønnede par er med rette blitt møtt med sterke protester.

Forslaget innebærer at kirken godtar og velsigner et syndig forhold som er uforenlig med et liv i Guds rike.

Vranglære i Dnk er ikke noe nytt. Men hittil kunne den avvises med at vranglærerne er kommet i konflikt med Dnks offisielle læregrunnlag, nemlig Skriften og kirkens bekjennelsesskrifter.

Nå er Kirkemøtet blitt overordnet organ som kan fastsette kirkens liturgier og lære. Dersom Kirkemøtet endrer kirkens lære, er denne nye læren blitt kirkens offisielle syn!

Da politikere og kirkeledere ble enige om at Dnk skulle få en friere stilling i forhold til staten, lå en demokratisk kirketenkning til grunn.

Dåp er det eneste kravet til medlemskap. Og alle medlemmer har rett til å kalle seg kristne med lik adgang til å stemme ved kirkelige valg og motta kirkelige verv, uansett hva man tror og hvordan man lever.

Kirken skal være åpen og inkluderende. Det finnes ikke A- og B-medlemmer i kirken, sies det. I Vårt Land (6/11) er lederen av Åpen folkekirke, Sturla Stålsett, talsmann for en slik tenkning.

Men dette kirkesynet er i strid både med Bibelen og bekjennelsen. Den demokratiske folkekirken kan ikke tale om forsamlingen av «de hellige og sant troende». Den kan ikke erkjenne og ta konsekvensen av at «hyklere og onde er blandet inn» i kirken (Augustana VII).

En folkekirke som forutsetter at alle medlemmer er kristne, kan ikke snakke om frafall, synd, anger og omvendelse (Augustana XII). For det vil være å innføre et diskriminerende skille blant medlemmene.

Høstens kirkevalg innleder på mange måter en ny epoke i Den norske kirkes historie. For første gang stilte et kirkepolitisk parti egne lister.

Åpen folkekirke gjorde kirkelig vielse av likekjønnede par til valgets hovedsak. Et lærespørsmål i kirken ble i praksis avgjort ved et kirkevalg der 70 prosent av det norske folk kunne delta.

Åpen folkekirke maktet å mobilisere mange passive kirkemedlemmer og sikret seg absolutt flertall i Kirkemøtet.

Åpen folkekirke kan ikke kritiseres på formelt grunnlag. Partiet har bare utnyttet den demokratiske ordningen som Stortinget og kirkens ledere er blitt enige om.

Åpen folkekirke har nå absolutt flertall i Kirkemøtet og kan bestemme sammensetningen av Kirkerådet og andre sentrale organer i Dnk.

Åpen folkekirke vil alene kunne avgjøre hvem som blir biskoper i kommende fireårsperiode. I den tid Arbeiderpartiet hadde absolutt flertall på Stortinget, ble de reelle avgjørelsene tatt i partiets organer. Vi kan nå få en liknende situasjon i kirken.

Åpen folkekirke vil også ha flertall i de fleste bispedømmerådene. Ved å bygge ut sin partistruktur kan de sikre seg makten også i de fleste lokale menighetene.

Da Åpen folkekirke nylig søkte om økonomisk støtte fra Kirkerådet, ble det avslag. Nå kan partiet selv avgjøre saken og begrunne avgjørelsen med at partier er en del av kirkedemokratiet.

Åpen folkekirke er etablert som et permanent kirkepolitisk parti. Partiet ledes av liberale teologer som vil appellere til kirkemedlemmer som har et perifert forhold til kirkens lære.

Ved å utforme et partiprogram som vil modernisere kirken ved å fjerne anstøtelige lærepunkter, er det rimelig å forvente at Åpen folkekirke oppnår stor tilslutning også ved fremtidige valg. Organisasjonen Levende folkekirke, som ble etablert med sikte på valget høsten 2015, blir nedlagt. Det er realistisk å tenke at Åpen folkekirke har en lovende fremtid i Dnk.

Men Åpen folkekirke vil neppe øke kirkesøkningen. Tvert imot. Ikke få som fastholder kirkens klassiske tro, vil komme til å trekke seg tilbake fra verv og engasjement i kirkens regi.

Bibeltro kristne vil holde seg borte fra liberale presters gudstjenester, fordi de ikke vil legitimere dem som sanne hyrder.

Hva vil så kirken formidle til kirkefremmede dersom den ikke kan utfordre til en frelsende tro?

En «tro-løs» kirke som unnlater å forkynne Kristus som den eneste frelser fra evig fortapelse, gir folk frimodighet til å vandre videre på den brede vei med god samvittighet.

Hva bør vi så gjøre, vi som fortsatt vil holde fast ved Skriftens autoritet?

Her bør vi respektere ulike valg.

  • Noen vil si: Vi vil fortsette som medlemmer av Den norske kirke. Vi vil etablere et alternativt kirkelig parti og arbeide for våre idealer så langt som det er mulig.
     
  • Noen kan vise til en god situasjon lokalt – de har tillit til menighetsrådet, presten og forkynnelsen. De som tar et slikt valg, har krav på forståelse. Men de må regne med at kirkelige valg og nyansettelser brått kan endre situasjonen. Dersom liberaliseringen i kirken fortsetter, vil mange føle seg presset til å tilpasse seg eller resignere.
     
  • En annen valgmulighet er å slutte seg til et kirkesamfunn eller en kristen organisasjon som har etablert seg uavhengig av Dnk.

Det er livsviktig for troens folk å finne sin plass i en forsamling der forkynnelsen av Ordet og forvaltningen av sakramentene er i samsvar med Skriften. Jesus og apostlene advarte sterkt imot falske profeter. Her må en ikke gå på akkord:

Alle som ansettes eller velges som ledere og talere må være forpliktet på Guds ord. Mange har spurt om hva jeg selv vil gjøre.

Min kone og jeg har nettopp meldt oss ut av Den norske kirke og inn i Misjonssambandets nyopprettede trossamfunn.

For oss innebærer dette ingen endring i praksis, da vi har hørt til i Misjonssalen Oslo i mange år. Det finnes i dag flere gode muligheter, både blant frikirker og kristne organisasjoner. Det viktige er å finne et bibelfundert åndelig fellesskap der forkynnelsen er vekkende og oppbyggende med kall til etterfølgelse og misjon.

Midt i en forvirrende kirkesituasjon må blikket festes på Målet og Veien. Målet er evig salighet hos Gud. Veien er å kjenne Kristus, Han som er både Veien, Sannheten og Livet.

Les også: