Utfordringen fra Kleppa

Jeg har brakt i erfaring at flere av oss frikirkelige pastorer synes det er vanskelig å blande oss inn i den stadige debatten som for det meste foregår i Den norske kirke.

«Kvar er prestar og frikyrkjefolk i ekteskapskampen?» Spørsmålet stilles iDagen 29. januar av den utrettelige forkjemperen for bibelsk etikk, særlig med tanke på ekteskapet –Johannes Kleppa, tidligere redaktør i Dagen. I samme avis står en annen av de markante forkjemperne fram for samme sak, Rolf Kjøde, leder i Evangelisk Luthersk Nettverk. Det er noe bunnsolid over flere av de lutherske forkynnerne, som jeg verdsetter. Jeg leser med et ydmykt og lyttende hjerte.

LES INNLEGGET HER:Kvar er prestar og frikyrkjefolk i ekteskapskampen?

Rolf Kjøde spør om vi «har noko til felles om vi kjem frå karismatisk eller liturgisk spiritualitet, frå folkekyrkja eller frikyrkjene si daglege teneste, frå misjons- og organisasjonsbakgrunn?» Han er «overbevist om at vi treng kvarandre». For øvrig virker det som om Kjøde henvender seg mest til «lutherske kristne av klassisk bibelsk overtyding».

Johannes Kleppa skriver at «det knapt er eit pip å høyrå frå den kanten – den ikkjelutherske delen av norsk kristenliv – i den ideologiske og den teologiske kampen som nå pågår, med nokre få unnatak».

Kleppa «etterlyser offentleg tale frå leiarar på alle nivå i Pinserørsla, Frelsesarmeen, Misjonsforbundet, Kristent Fellesskap, Baptistkyrkja, Metodistkyrkja og andre». Han opplever tydeligvis at ledere i frikirkene i for stor grad er den tause majoritet, og mulig har han rett i det. Det enkelte trossamfunn, bevegelse og lederskap må imidlertid svare for seg. I lørdagens utgave av Dagen gir leder av Pinsebevegelsens lederråd, Sigmund T. Kristoffersen gode og kloke svar og viser til hvordan dette behandles på lederskapsnivå.

Undertegnede er og har vært forkynner og pastor i norske pinsemenigheter fra 1969 og sitter i dag i Pinsebevegelsens teologiske refleksjonsgruppe, som Kristoffersen viser til (vår «lærenemnd»). Dog skriver jeg ikke på vegne av refleksjonsgruppen eller frikirkene, men på vegne av meg selv og mitt kall til både å forkynne og forsvare Guds ord.

I likhet med Sigmund T. Kristoffersen, viser jeg til en uttalelse fra et ganske stort knippe av kirke- og menighetsledere som ble publisert 5. september 2013 som et brev til Bispemøtet for Den norske kirke. Brevet favner vidt i kirkelandskapet og er undertegnet av 12-13 ledere som blant annet oppfordrer biskopene i Den norske kirke «til å holde fast ved en bibelsk, økumenisk og universell forståelse av ekteskapet som Guds gode ordning mellom kvinne og mann».

Jeg har brakt i erfaring at flere av oss frikirkelige pastorer synes det er vanskelig å blande oss inn i den stadige debatten som for det meste foregår i Den norske kirke. Vi er jo høflige mennesker, må vite! Imidlertid, da hjem og ekteskap berører hele samfunnet, har flere frikirker, også pinsemenigheter arrangert seminarer og møter med forkynnere og samfunnsengasjerte personer som brenner for å forkynne og fastholde det vi i alle år har ansett som det naturlige og det rette - ekteskapet som en pakt mellom mann og kvinne.

Hvordan den enkelte forkynner står fram i sin tjeneste, har selvfølgelig også med kall, nådegaver og personlig utrustning å gjøre. De har i alle fall min respekt, dem jeg i dag oppfatter som «vektere på muren».

Avtroppende leder i Åpen folkekirke,Sturla Stålsetts uttalelser til Dagen samme dag, om at «dette ikke splitter kirken» er for meg uforståelig. All erfaring tilsier at splittelsen er et faktum. Man må kunne si at de som kommer med en helt ny definisjon av hva et ekteskap er, i forhold til det syn som har rådet i tusenvis av år, viker av. Skriften sier at vi skal «lære den unge den veien han skal gå, så viker han ikke fra den når han blir gammel».

La oss fortsatt oppmuntre hverandre til å etterleve den apostoliske formaningen: «Forkynn Ordet! Vær rede i tide og utide. Overbevis, irettesett og trøst, med all tålmodighet og lære. – Men vær du edru i alle ting. Lid ondt, gjør en evangelists gjerning. Fullfør din tjeneste».

Bønnen og Guds ord er åndelige våpen som duger godt i «troens gode strid».