FEMINISTISK: Abortlovens logikk er vanskelig å svelge, og den burde være problematisk sett med feministiske øyne, skriver Maria Victoria Kjølstad Aanje.  Foto: Knut Falch, NTB scanpix

Trumfer kvinnens frihet barnets rett til liv?

fredag 15. juni 2018

Dette innlegget er en respons på "Barnets rett til liv er ikke det samme som rett til kvinnens kropp"

Kristenliv

Den kroppslige friheten til en kvinne trumfer tydeligvis alt, også fosteret, selv om man antar at det er et liv.

I et tilsvar i avisen Dagen 12. juni kommer Synne Sørgjerd, organisatorisk nestleder i Humanistisk ungdom, med flere påstander og refleksjoner jeg mener trenger imøtegåelse. Blant annet begynner Sørgjerd med å konstatere at menneskelivets begynnelse ved befruktningen ikke er et medisinsk faktum.

Det er hevet over all tvil at konsepsjonen som skjer ved at enn eggcelle og en sædcelle smelter sammen er første steg og den eneste måten man potensielt kan bli gravid og slik bære frem et barn. I abortspørsmålet er det naturvitenskapen som forteller oss at menneskelivet begynner ved befruktningen.

Det er ingen kontroversiell påstand, det er snarere et biologisk faktum. Klikker man seg inn på medisinsk register i Store Norske Leksikon står både befruktning og konsepsjonen oppført som begreper som videre viser til forklaring om individets begynnelse og eksistens.

Jeg synes inngangen til Sørgjerd sin problematisering av at et foster legger krav på kvinnekroppen er helt fullstendig feilslått. I dag lever vi i et samfunn der tilgang til både prevensjon og seksualundervisning er meget god.

Blant annet subsidierer staten prevensjon til unge mennesker fra 16 til 21 år, og helsesøstre og jordmødre har fra 1. januar 2016 rekvireringsrett for samtlige prevensjonsmidler til alle kvinner over 16 år. I det postmoderne Norge er kvinnen likestilt og fristilt mannen og har bedre vilkår enn kvinner i de fleste andre land for å unngå uønsket graviditet.

Tanken om at et spirende menneskeliv forsurer og legger krav på kvinnekroppen, synes jeg er vanskelig å være med på.

Jeg er i motsetning til Sørgjerd glad for at min kropp ikke er en nøytral beholder, men at kvinnekroppen har det privilegiet å bringe frem liv til verden. Den negative beskrivelsen om at man ofrer ni måneder av sitt liv og skrekkscenarioene av komplikasjoner som listes opp i teksten, stemmer ikke overens med virkeligheten.

Som mor til to aktive gutter vil jeg snu disse tankerekkene på hodet: Jeg ville gått igjennom hva som helst i graviditeten fordi deres eksistens er så uendelig betydningsfull for meg. Jeg håper at Sørgjerd selv ikke glemmer at noen også valgte å føde henne og dermed kjente seg moralsk forpliktet til å bære henne frem.

Hvis vi ikke er moralsk forpliktet til å holde et foster vi anser som et menneske i live, hvordan/hvorfor er vi forpliktet (så langt vi har mulighet) til å holde andre mennesker i live? Forpliktelse og ansvar er kjernemekanismene for at sivilisasjonen og menneskeheten fortsatt består.

Hele kvinnefrigjørings-prosjektet består av å redusere makten noen mennesker har over andre. Da er det bemerkelsesverdig at de samme kvinnene «glemmer» at de selv sitter med en enorm makt overfor andre. Abortlovens logikk er vanskelig å svelge, og den burde være problematisk sett med feministiske øyne.

Fordi abortloven gir kvinner retten til å velge selv så aksepterer vi også at kvinner har total makt over et annet menneskeliv. Retten til å velge blir i praksis retten til å utøve makt over andre.

Forstår jeg Sørgjerd rett, er hun med på tanken om at en graviditet handler om to liv, men at ett av dem må gå tapt hvis kvinnen ikke kjenner seg moralsk forpliktet til å ta ansvar, og at retten til egen kropp er superior.

Verdien til barnet i magen hviler med andre ord på om mor ønsker eller ikke. Burde det være slik at retten til egen frihet blir så overskridende at den også trumfer barnets rett til liv?

Menneskeverd ønsker i likhet med Sørgjerd å være en aktør som fremmer kvinnens interesser. Vi vet at uplanlagte graviditeter kan være svært utfordrende for den det gjelder. Derfor jobber vi blant annet for økt engangsstøtte for gravide uten fast inntekt og for rutinemessig informasjon og veiledning til kvinner som er ambivalente rundt egen graviditet.

At man er tydelig på at fosteret også trenger rettsvern, er ikke ensbetydende med at vi ikke er på kvinnens lag. Kan vi sammen jobbe for at kvinner får den støtten og hjelpen de har krav på, er vi et godt stykke på vei allerede.