Tilbake til katakombene

Kristendommen er et tilbakelagt stadium. Vi er på vei inn i en ny hedensk tid. Samfunnet er i ferd med å organisere en ny virkelighetsforståelse, og kirken har ingenting å sette opp imot dette.

Avisen Dagen har i den siste tid publisert to meget lesverdige artikler. Den ene av Kjell Johannes Tveter «Har Gud virkelig sagt?» (9. juni). Den andre av Kjell Skartveit «Det handler ikke om kjønn, men om sannheten» (10.juni).

Skartveit tar utgangspunkt i den nye loven om endring av kjønn. Alle over 16 år som ønsker å skifte kjønn, kan nå gjøre dette ved å fylle ut et skjema på nettet og sende det til Skattedirektoratet. Så er det gjort. Om man ikke visste bedre, kunne man tro det var en spøk.

Men det er det altså ikke. Skartveit ser dette i sammenheng med den kjønnsnøytrale ekteskapslovgivningen og opphevelsen av det biologiske bånd mellom foreldre og barn. Staten er i ferd med å viske ut den tradisjonelle forståelsen av kjønn og familie.

Det handler om fundamentet for vår sivilisasjon, skriver han. For det som skjer, er at sannheten blir borte. Faste normer og kategorier oppløses. Vår selvforståelse som enkeltmenneske svekkes. For hvem er jeg egentlig? Som samfunn trues vi av oppløsning og anarki. Vi er vitne til en totalitær indoktrinering, en stille revolusjon.

Tveter er opptatt av årsaken til avkristningen. Han peker på at teologien er blitt overmannet av en sekulær filosofi. Dette har blant annet gitt seg utslag i de vitenskapelige metoder som anvendes i teologien. Bibelen studeres ikke på sine egne premisser, men ut fra kriterier hentet fra humanvitenskapelig forskning. Vi fikk den såkalte historisk-kritiske bibelforskning. Det innebærer at den menneskelige fornuft legges til grunn for all forskning også når det gjelder Bibelen.

Resultatet er selvsagt at Bibelens autoritet blir borte. Det er menneskelige tolkninger som bestemmer hvorledes Guds ord skal forståes. Fornuften er blitt den høyeste instans, overordnet Bibelens budskap. Mennesket er med andre ord blitt sin egen Gud.

Det de to herrene i sum sier er at det bærer mot avgrunnen. Kristendommen er et tilbakelagt stadium. Vi er på vei inn i en ny hedensk tid. Samfunnet er i ferd med å organisere en ny virkelighetsforståelse, og kirken har ingenting å sette opp imot dette.

Den norske kirke skulle i utgangspunktet ha vært en motkraft. Den skulle ha vært lys og salt i verden. Den skulle ha vært et samlingspunkt i en mørk tid, en trøst for alle troende. Men så langt fra å dra sverdet og kjempe for sannhetens sak, har kirken valgt å stille seg på samfunnets side. Den har selv blitt en del av oppløsningskreftene.

Stort bedre står det ikke til i våre misjonsorganisasjoner. I likhet med kirken tenker også disse først og fremst på seg selv. For det står og faller med pengene – statens penger. All den skolevirksomhet som misjonen driver og mye av selve misjonsvirksomheten finansieres med statlige midler.

Misjonsorganisasjonene har ikke råd til å legge seg ut med staten. De kan ikke ha bibelske oppfatninger som strider mot de verdier som staten legger til grunn. Da kan de bli straffet med økonomiske sanksjoner. Så også misjonen må skikke seg like med denne verden dersom de ønsker å overleve.

Spørsmålet er: hvor bringer dette oss? Vi må se sannheten i øynene. Hverken samfunnet eller kirken kommer til å akseptere bibeltroene kristne. For samfunnet er vi sand i maskineriet. Vi representerer helt andre verdier enn de det nye Norge i dag bygger på. Vi er motparter. Kristne verdier er uforenelig med det nye Norge, og det nye Norge kan ikke forenes med en kristen tankegang.

I kirkelig sammenheng er vi kirkens dårlige samvittighet. Teologene vet utmerket godt hva Bibelen sier. De vet også utmerket godt at de har vendt Bibelen ryggen. Den som nå våger å stå på Bibelens grunn, kommer til å utløse et kirkelig raseri. Omkvedet vil være at det er kirken som har monopol på hvorledes Bibelen skal forståes – ikke den alminnelige bibelleser. Å lese Bibelen etter sin ordlyd, vil bli forstått som kjetteri.

Kirke og samfunn kommer til å finne sammen i felles vrede over bibeltroene kristne. Begge har, hver på sin måte, felles interesse av å rydde bibeltroene kristne til side. Denne alliansen mellom stat og kirke er profetert i Johannes Åpenbaring. Her leser vi om skjøgen – den frafalne kirke – som er drukken av de helliges blod. Med henne har kongene på jord drevet hor. Skjøgen har prostituert seg ved å gå i allianse med denne verdens herskere.

Hvor etterlater dette oss? Det er et tilbake til katakombene. Det behøver ikke være så ille. Herren rensker sin menighet. Det kristne fellesskap oppstår på en ny og bedre måte. Vårt nye tilholdssted blir de små forsamlingene – menigheter som er økonomisk uavhengig og som arbeider i det stille. Sentralt vil også bibelgrupper og husmenigheter stå – grupperinger som har unndratt seg offentlighetens lys.

Det er ingen grunn til å se mørkt på dette. Herren tar vare på sine. Vårt rike er så allikevel ikke av denne verden. Er vi oppreist med Kristus, skal vi rette blikket mot det som er der oppe, ikke mot det som er på jorden.