STØTTE: i må fastholde hva støtte til den likekjønnede ekteskapsliturgien innebærer: Misbruk av bibeltekster, diskriminering av homofile ved at man ikke tror de er i stand til å høre hva Guds ord sier til dem, skarpheten i Guds ord som lov og evangelium blir borte, og de som ­fremmer dette, setter seg selv over Jesus og hans apostler, skriver Knut Alfsvåg (bildet).  Foto: Tarjei Gilje

Teologi til konfliktbruk

torsdag 15. mars 2018

Kristenliv

Denne liturgien er etter min oppfatning en teologisk fallitt­erklæring. Den er nemlig utformet på en slik måte at det blir åpenbart at en aksept av likekjønnet samliv ikke lar seg integrere i den kristne tro uten at grunnleggende elementer i den endres.

Jeg er bedt om å si noe om teologi til konfliktbruk. Det gjør jeg gjerne. Det må samtidig være et innlegg om god teologi i sin alminnelighet. Teologi som ikke egner seg til konfliktbruk, kan nemlig umulig være god teologi.

Vi har bak oss en lang og utmattende debatt om samlivsetikk, som har dreid seg om både ekteskapsforståelse, samboerskap og homofili. Jeg tror denne debatten har vært både nyttig og nødvendig; vi snakker mer nyansert om disse tingene i dag enn for førti år siden.

En slags slutt på denne debatten har vi fått i og med liturgien for likekjønnet ekteskapsinngåelse, vedtatt på Kirkemøtet i Den norske kirke (DNK) i januar 2017. Det er et godt gjennomtenkt dokument, og derfor velegnet som utgangspunkt for å drøfte ulike tilnærminger til samlivsetikken.

Tar vi vårt utgangspunkt her, gjør vi ikke våre meningsmotstandere urett. Uttalelsen fra Teologisk Ressursgruppe i Frimodig kirke, «Kirkesplittelse og tjenestefellesskap», tar også sitt utgangspunkt her.

Denne liturgien er etter min oppfatning en teologisk fallitterklæring. Den er nemlig utformet på en slik måte at det blir åpenbart at en aksept av likekjønnet samliv ikke lar seg integrere i den kristne tro uten at grunnleggende elementer i den endres.

Dette er så tydelig at om jeg ikke hadde sett det, så ville jeg ikke trodd at sentrale representanter for DNK hadde hatt mot til å bryte så tydelig med den overleverte og økumeniske forståelse av hva kristen tro er.

Ved kirkelige handlinger leser­ vi tekster som handler om det som skjer. Det gjelder både ved dåp, konfirmasjon, ordinasjon og begravelse. Men i den likekjønnede ekteskapsliturgien kan det ikke leses tekster om ekteskapet.

I stedet for 1 Mos 1,27-28 og Matt 19,4-6 står derfor Salme 36,8-10 og Kol 3,12-14 som faste tekstlesninger. Det er fine tekster, men de sier ikke noe om ekteskap. De definerer denne liturgien, ikke som en liturgi for ekteskapsinngåelse, men som en liturgi for feiring av menneskelig samliv i sin alminnelighet.

Samtidig er liturgiens sentrum et par som på noen punkter ligner et ektepar, på andre punkter ikke ligner. Ordningen framstår derfor som en parodi på kirkelige handlinger.

Likevel fins det mennesker som støtter dette. Hvordan bør vi forholde oss til dem?

1. Vi må prøve å ta deres standpunkt i beste mening. De har fremmet denne liturgien fordi de vil vise omsorg mot homofile. Det er et prisverdig motiv. De vil ikke støte noen. De føler seg under press fra opinionen. Samtidig kan store deler av deres teologiske tenkning kan være intakt. Selv om vi er uenige med dem, må vi anerkjenne det gode de gjør. De kan for eksempel holde gode prekener.

2. Vi må samtidig fastholde hva støtte til den likekjønnede ekteskapsliturgien innebærer: Misbruk av bibeltekster, diskriminering av homofile ved at man ikke tror de er i stand til å høre hva Guds ord sier til dem, skarpheten i Guds ord som lov og evangelium blir borte, og de som fremmer dette, setter seg selv over Jesus og hans apostler. Dette må ikke forties!

3. Vi må være tydelige i bekjennelsen. Det å være offentlig og tydelig i avvisningen av den likekjønnede vigselsliturgien frigjør til frimodig tjeneste. Vi skal ikke være redde for samarbeid, men vi skal unngå samarbeid på utydelige eller tvetydige premisser. Saklig og velbegrunnet tydelighet blir også i stor grad respektert.

4. Det er viktig å ta opp mulige konfliktsituasjoner på forhånd, og avklare ulike handlingsalternativer.

5. Det er viktig å unngå situasjoner som presenterer dyptgående teologisk uenighet som en samling av alternativer til fritt valg. Vi kan ikke holde dem vi er uenige med, borte fra kirkelig virksomhet, men vi må ha en reell frihet til å se at vi ser det de står for som ubibelsk og en hindring i arbeidet for å nå mennesker med evangeliet.

6. Det er ikke mulig, og heller ikke nødvendig, i enhver sammenheng å unngå å benytte seg av prester og biskoper som går inn for den nye læren, blant annet fordi alle biskopene i en viss forstand gjør det, om enn ikke med samme entusiasme. Men jeg tror at de som er prester, skal anstrenge seg for å unngå å opptre som prester sammen med dem som aktivt og offentlig fremmer det nye. Ved å ta opp ting på forhånd og vise til Kirkemøte-vedtaket om full frihet også for tradisjonell samlivsteologi, bør det være mulig.

7. Vi bør støtte prester og menigheter som tydelig sier at de ikke vil ta den nye liturgien i bruk. Det er kirkerettslig tvilsomt om Bispemøtet og Kirkemøtet har rett til å overkjøre menighetene på dette punkt. Prestene har sin frihet, og må oppfordres til å bruke den.

8. Det er viktig at vi i alle sammenhenger beflitter oss på å møte også dem vi er uenige med, med saklighet, vennlighet og tydelighet. Fortiter in re, suaviter i modo (sterk i sak, mild i form) er en god rettesnor for kirkelige debatter.

Innlegg på Frimodig kirkes ­årskonferanse 12.3.2018.