Skriften alene og ikke Den romersk-katolske kirken er den eneste veien

Jeg tror virkelig at reformasjon ikke bare trengtes, men fortsatt trengs. Skriften alene, troen alene, nåden alene trengs både i gamle og nye kirker, ikke minst i De romersk-katolske og ortodokse kirkene.

Stig Andreasson stiller spørsmål ved hvordan jeg og andre på Livets Ord kunne unngå å se at Ulf Ekman var på vei til Rom.

Jeg medgir at vi tidligere kunne og burde ha sett hva som holdt på å skje. Men det er sant at vi alle ble overrasket, og det er det bildet jeg får gjennom samtaler med en rekke medarbeidere og pastorer i trosbevegelsen.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Ingen jeg har snakket med er enige om at det dreide seg om en åpen prosess.

Iblant er det nok sånn at man ser tydeligere på avstand, og pastorer fra andre sammenhenger undret seg nok mer over Ulfs og Livets Ords utvikling enn vi som var inne i det.

Gjennom 30 år hadde vi stått sammen i et stort misjons- og bibelundervisningsarbeid og vært vant med at Ulf ga retning, presist og med god frukt som følge.

For oss var det snakk om utvidelse, en bønn og en søken etter enhet med alle lemmer i Kristi kropp. Dette var på mange måter en positiv prosess som førte oss nærmere både karismatikere og bibeltroende i Svenska kyrkan, den svenske pinsebevegelsen, som vi hadde hatt et anstrengt forhold til, og karismatikere i Den romersk-katolske kirke.

Det var også en søken etter røtter. Det har alltid funnes åndelig liv i Kristi kropp i dens ulike grener, og man kan verken akseptere eller forkaste alt i alle kirker. Hos kirkefedre, reformatorer, vekkelsesfolk og ulike bevegelser finnes sølv og gull, men også tre, høy og strå.

Med Skriften som rettesnor må man våge å vurdere holdbarheten i ulike trosuttrykk, og bevare det som er godt. Men også tydelig ta avstand fra det som er feil og leder bort fra fellesskapet med Herren og Skriftens renhet.

Derfor ble jeg sjokkert da jeg i februar 2014 forstod at enhet for Ulf Ekman handlet om enhet med Den romersk-katolske kirke.

Først nå med utgivelsen av hans bok «Den stora upptäckten» og i ulike tv-intervjuer har vi fått vite at han allerede i 2003 begynte å «ta Maria til seg» og 2004 erkjente pavens overhøyhet.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

For min egen del er og har disse tankene alltid vært fremmede, og jeg tok allerede i mars 2014 offentlig avstand fra konversjon som en vei, og navnga sentrale romersk-katolske læresetninger jeg ikke anså som bibelske. Jeg har aldri kunnet akseptere pavens rolle i Den romersk-katolske kirken, og det deler jeg med de fleste ikke-katolikker.

Jeg har aldri kunnet akseptere at Maria er mer enn et forbilde, hvis oppgave i frelseshistorien var å bære og føde frelseren. Derfor er all Mariakult ubibelsk, og flere læresetninger er farlige fordi de forvirrer bibelsk tro om forsoningen blant annet gjennom læren om Maria som medforløser.

Jeg har heller aldri kunnet erkjenne at Den romersk-katolske kirken er den eneste kirken, og at Den romersk-katolske kirken holder fast ved skjærsild og avlat er for meg ufattelig.

Stig Andreasson stiller spørsmål ved mitt syn på Sola Scriptura, men det bygger på en misforståelse. Jeg har beskrevetlærens utvikling, ikke Bibelens tilblivelse.

Fra embryoet i den aller tidligste kirken til formuleringen av trosbekjennelsene skjedde en utvikling, og jeg holder fast ved at der skjedde en sunn overføring fra generasjon til generasjon. Dermed har jeg ikke anerkjent den apostoliske suksesjon som senere ligger til grunn for de klassiske kirkene.

Skriften alene er innåndet av Gud og er Guds egen åpenbarte Ord som er levende og virksomt, og bare det av kristen tradisjon som rommes under Skriftens tak er akseptabelt. Og jeg tror virkelig at reformasjon ikke bare trengtes, men fortsatt trengs. Skriften alene, troen alene, nåden alene trengs både i gamle og nye kirker, ikke minst i De romersk-katolske og ortodokse kirkene.

Jeg kan erkjenne at jeg med Andreassons formulering «fulgte Ekman et stykke på vei». Det positive med utvidelsen er åpninger inn i karismatiske sammenhenger i Den romersk-katolske kirken der jeg regelmessig fremdeles får betjene sultne troende med bibelundervisning, kristne som brenner for å lede mennesker til Jesus og ofte fra Maria til Jesus.

Vi får se hvor lenge døren der er åpen med den linje jeg har valgt. Det negative var at jeg og andre ikke så det at Ulf var på vei til Den romersk-katolske kirke, og jeg beklager om dette indirekte skulle ha bidratt til at noen har kommet galt avsted.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Selv kunne jeg likevel aldri ta konversjonens vei. Steget over Tibern har aldri vært attraktivt eller aktuelt. Det jeg selv oppdaget for 30 år siden og vil gi videre er kraften i Guds levende Ord og evangelium, friheten i Kristus og livet i Ånden.

Men den Åndens enhet som deles av alle, uansett kirkelig tilhørighet, som bekjenner Jesus Kristus som Herre, er dyrebar. Og når vi som troende samles rundt Jesus på Bibelens grunn kan vårt vitnesbyrd enda tydeligere peke på Guds kjærlighet i Jesus Kristus.