MENIGHET: Tiden krever nå av oss at vi arbeider med menighetsteologien. Enten vi vil eller ikke, skriver Endre Stene. Bildet er fra Misjonssalen i Oslo.  Foto: Dagen-arkiv

NLM og den kirkelige vinden

tirsdag 3. juli 2018

Dette innlegget er en respons på "A- og B-medlemskap?"

Kristenliv

NLMs generalforsamling begynner tirsdag. Det er også startskuddet på et treårig strategiarbeid. Som organisasjon er vi i en av de viktigste endringsfasene vi har vært i siden oppstarten. Da gjelder det å gi rom for den gode og lange samtalen.

Olav Vegge uttrykker i Dagen 13. juni bekymring for den «kirkelige vind» han kjenner blåser over NLM. Jeg tror imidlertid dette vindtrekket er svalende i en ellers het sommervarme.

Frikirkelige tanker er ikke nytt blant det radikale bedehusfolk. De første tiårene etter NLMs etablering var spørsmålet om eget kirkesamfunn levende. Men «lekmannsfedrene» sa «nei». De ville være en fri organisasjon innenfor statskirkens rammer.

Ludvig Hope var viktig premissleverandør. Hans begrunnelse var rent pragmatisk: Det tjente formålet best – Guds Ord til folket – å være en fri organisasjon under Dnk. Forutsetningen for konklusjonen var helt klar: Statskirkens plass i det norske samfunn. Og framfor alt skolen som den avgjørende arenaen for å drive kristendomsopplæring.

Forutsetningene er i dag borte. Skal vi derfor ta Hopes premisser på alvor, er det grunn til å tro at han i dag ville talt for etablering av frikirke. Uansett er det ikke så sentralt å spørre hva han ville ment.

Men når noen stiller spørsmål ved den såkalte «kirkelige vind» av frykt for at vi vender oss bort fra «lekmannsarven», er det mulig å argumentere for at vinden ikke er å forstå som motvind. Men som en medvind som blåser i samme retning som våre lekmannsfedre.

De var ikke historieløse, men lærte av de som hadde gått før. Samtidig tok de tiden på kornet, så utfordringene, var dristige og framsynte. Derfor valgte de å gå nye veier, som de fant tjenlige for sin samtid.

Det samme bør vi som tilhører lavkirkeligheten i 2018 gjøre. Hva er vår situasjon? Hvilke utfordringer står kristenheten overfor i vår tid? I hvilken retning går utviklingen? Hva bør konsekvensene være?

Her finnes ikke enkle svar. Utfordringene for en etablert misjonsorganisasjon står i kø. Men det er avgjørende at vi åpner rommet for å samtale om hva NLM skal være og hvor veien går, uten at noen bør oppleve vår arv og identitet som «misjonsfolk» truet. Her finnes ikke a- og b-medlemmer.

Det har blitt sagt lekmannssynet er NLMs gull. Vel. Jeg vil si: Evangeliet om Jesus Kristus er NLMs gull. Punktum. Kallet til å nå de minst nådde vårt sølv. Og dernest kan vi snakke om lekmannsarven som vår bronse. I den rekkefølgen. Og det å ta vare på denne arven handler ikke om å gjengi gamle paroler.

Men i å få tak på nerven i lekmannsarbeidet, og så fastholde denne. Framfor alt handlet det om en åndsfylt forkynnelse til vekkelse og frigjøring.

La oss så vokte oss for å gjøre de som har gått før oss mer lavkirkelig enn de var. Og om så skulle være tilfelle: La oss se til at vår bibel­lesning ikke styres av en tenkning som mangler bibelsk dekning.

NLM har de senere årene satset tungt på «forsamlingsbygging». Det er ikke plass for å drøfte forsamlingsbegrepet ala NLM her. Men for meg er det lite tvil om at det har vært en klok strategi å etablere forsamlinger: En har begynt med faste søndagsmøter, dåp, konfirmasjon og søndagsskole.

Styre etablert. Virksomheten kommet inn mer ordnede former. Gamle foreninger har fått endret status som forsamling. Samtidig: Det å «bygge forsamling» handler om langt mer enn å gjøre strategiske og praktiske grep.

For midt i en nødvendig fokusdreining for arbeidet vårt, har vi i liten grad arbeidet med hva Bibelen selv sier om menigheten. Og det er heller ikke så rart: I store deler av vår historie har vi overlatt til Dnk å arbeide med menighetsteologi. Så har vi i NLM kunnet bruke all vår tid og krefter på det viktigste: Verden for Kristus.

Det har vært en behagelig situasjon å være i. Men det er neppe lenger noen bærekraftig posisjon. NLM har vært gjenstand for en irreversibel «kirkeliggjøring» over flere tiår, uten at det i til­svarende grad har vært gjenstand for et bibelteologisk arbeid.

Tiden krever nå av oss at vi arbeider med menighetsteologien. Enten vi vil eller ikke. Men også dette tilhører vårt kall, om vi skal være tro mot Guds Ord i 2018 og den lekmannsarv vi har fått overlevert.