Når Guds kjærlighet blir vigselsliturgi

Bibelen beskriver homofili som synd. Det er neppe bevisst at begge lesetekstene i forslaget til vigselsliturgi for likekjønnede, minner oss på nettopp det.

Ifølge Vårt Land 2. juni er 1. Joh 4,7-12 foreslått som det ene av to bibelavsnitt som skal leses når likekjønnede skal vies iDen norske kirke (som kjent vedtok åretsKirkemøte at liturgien også skal kunne brukes av heterofile). I vers 10 står det slik: «I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder».

Det greske ordet for kjærlighet som brukes i hele dette tekstavsnittet, er substantivetagape. I Det nye testamente er dette ordet ikke brukt for å beskrive romantisk eller seksuell kjærlighet (det greske ordet som innehar denne betydningen, ereros), men for å uttrykke uselvisk, selvoppofrende kjærlighet fra Gud. Det var den han viste da han, som 1. Joh 4,10 nettopp sier, sendte Jesus til soning for våre synder.

Det er Nemnd for gudstjenesteliv (NFG) som har lagt fram forslag til liturgi og lesetekster. AvdelingsdirektørPaul Erik Wirgenes iKirkerådet har sittet i sekretariatet. Han vedgår overfor Dagen 4. juni at bibeltekstene bød på en utfordring: – Vi har ikke veldig mange ekteskapskonstituerende tekster. De få vi har, handler om mann og kvinne, sier han.

Wirgenes er kanskje ikke klar over hvor klokkerent han traff spikeren på hodet med denne uttalelsen. For det er selvsagt ingen overraskelse at nemnda har lett forgjeves. Det som konstituerer ekteskapet i bibelsk forstand, er at det er mennesker av to ulike kjønn som står foran vigselsmannen, én mann og én kvinne.

Den andre leseteksten i liturgiforslaget finner vi i Salme 36,6-10. Nemnda har rykket avsnittet ut av sammenhengen, og det er kanskje ikke bare begrensning i antall vers som ligger til grunn for det. For i starten av denne salmen får vi bakgrunnen for nemndas utvalgte avsnitt:

David skildrer menneskenes synd (v. 2-5). Som en motsetning til dette, kommer så versene nemnda har valgt seg ut. De begynner slik: «Herre, til himmelen når din miskunnhet, din trofasthet til skyene. Din rettferdighet er som mektige fjell, dine dommer er et stort dyp. Mennesker og dyr frelser du, Herre!» (v. 6-7).

Lesetekstene er to sterke og flotte tekstavsnitt. Men de minner oss altså begge om menneskenes synd og Guds selvoppofrende handlemåte overfor den – «han gav sin Sønn, den enbårne» – som Den lille bibel (Joh 3,16) uttrykker det.

At mennesker av samme kjønn lever sammen som mann og kvinne, og får Den norske kirkes velsignelse av det, er ikke etter Guds vilje. Det er å bomme på målet, å synde. Slik lærer både Det gamle (GT) og Det nye testamente (NT) i Bibelen oss det (blant annet 3. Mos 18,22 og Rom 1,26-27).

For mennesker som leser sin bibel og tror på det som står der, vil det være alt annet enn kjærlig å legge skjul på dette. For i 1. Kor 6,9 beskrives blant annet «menn som øver utukt med menn» som å gjøre noe urett, og at konsekvensen er at de «ikke skal arve Guds rike». Et større alvor er det ikke mulig å oppdrive.

Begge de foreslåtte lesetekstene bør på denne bakgrunn skape grunnlag for alvorlig ettertanke, også hos de i Kirkerådet som i dag (tirsdag) skal ta stilling til ny vigselsliturgi. «Din rettferdighet er som mektige fjell, dine dommer er et stort dyp», synger David i Salme 36,7 – i sammenhengen for leseteksten fra GT.Guds rettferdighet,Guds dommer.

Guds tanker og vilje er slett ikke alltid enkle å forholde seg til. Men Gud har vist oss sin vilje, og Han har vist oss sin kjærlighet til oss – «sendt sin Sønn til soning for våre synder», som NT-leseteksten minner oss om. Men da kan vi ikke fortsette å gjøre slik som David beskriver i starten av Salme 36 – å leve på en måte som ikke forholder seg til Guds vilje for våre liv. Vi må lære Ham å kjenne og få del i Hans miskunn (Salme 36,11).

Alle mennesker har samme menneskeverd. Men vi gjør valg som enten er i tråd med eller i strid med Guds vilje. Jesus har sonet for all synd, inkludert den at likekjønnede har levd ut eros-kjærligheten, eller tenker å gjøre det.

I stedet for at Den norske kirke legger til rette for og velsigner at mennesker forblir i synden, burde den ha minnet om Guds kjærlighet – agape-kjærligheten – og muligheten for tilgivelse for den som ber om det. Faktisk er det nettopp det de foreslåtte lesetekstene og sammenhengen de står i, gjør, men det er dessverre ikke slik bibelversene er tenkt brukt.