MUSIKK: All musikk er ikke like vakker og all musikk er ikke like velegnet til all slags bruk. Likevel blir det absurd når noen i denne typen debatter bruker uttrykk som «uren musikk», skriver Nils-Petter Enstad. 
  Foto: Fotolia

Musikk til Guds ære

torsdag 3. mai 2018

Kristenliv

All musikk er ikke like vakker og all musikk er ikke like velegnet til all slags bruk. Likevel blir det absurd når noen i denne typen debatter bruker uttrykk som «uren musikk»

«Til korlederen. Etter Gittit. En Davids-salme» (Salme 8,1).

Denne typen teknisk informasjon finner man i Salmenes Bok i Bibelen i alt 18 ganger. Andre ganger finner man beskjed om at salmen skal framføres til strengespill eller fløytespill.

Når salmisten har føyd til «Etter Gittit» eller «Liljer» i forkant av teksten, blir dette av de fleste bibelfortolkere oppfattet som en referanse til hvilken melodi teksten skal synges på. I moderne salmebøker finner man en rekke tekster som er skrevet til, og blir sunget til, gamle folkemelodier.

«Folketoner» kan de også kalles, den typen musikk som Frelsesarmeen med større eller mindre rett har fått æren av å innføre i moderne sang- og salmetradisjon. Det er en tradisjon som fikk sitt definitive «go» under et møte byen Worcester i Midt-England 22. januar 1882.

Denne januarkvelden besøkte general William Booth byen og det store lokalet var fullt til siste plass. Det var så vidt generalen selv kom inn og fram til plattformen.

Et av innslagene i møtet var en solosang ved frelseskapteinen George Fielder. Han var kjent for sin sterke stemme. Teksten var forholdsvis ny, og i omkvedet het det «Bless His Name, He sets me free». William Booth likte sangen, og spurte møtelederen hva dette var for en melodi.

Den andre skal ha ristet oppgitt på hodet: – Det er en fryktelig melodi, general! Den heter «Champagne-Charlie er mitt navn».

– Det avgjør saken, skal generalen ha sagt. – Hvorfor skal djevelen ha de beste melodiene?

I 1882 var ikke jussen om opphavsrett det den er nå. Kjente melodier var fritt vilt for tekstforfattere som ønsket å bruke dem til sine egne tekster. Sangen på «Champagne-Charlie» var heller ikke det første eksemplet på slik bruk av melodier i Frelsesarmeen. Alt i 1880, da en invasjonsstyrke på seks personer ble sendt til USA for å starte arbeidet der, hadde man fått laget sangtekster på melodier som var godt kjent blant amerikanere.

I en sangsamling Frelsesarmeen ga ut i 1879 fant man teksten «Ye sons of God, awake to glory», som gikk på melodien til den franske nasjonalsangen Marseillaisen.

Praksisen med å sette kristne tekster til kjente, «verdslige» melodier ble lagt merke til, og både kritisert og latterliggjort, selv om den stort sett ble akseptert av Frelsesarmeens egne folk.

Praksisen var likevel ikke så unik som mange kanskje har tenkt i ettertid. I middelalderen var det ikke uvanlig at kjente, verdslige melodier ble innarbeidet i kirkemusikken. Martin Luther mente i sin tid at man heller enn den gregorianske musikken skulle bruke de sangene vanlige mennesker brukte når de arbeidet, hygget seg, eller kom sammen til bryllup og begravelse, og bruke disse sangene i kirkene.

Han skrev: «Man kan prise Gud like godt med den ene melodien som den andre, og det er synd dersom vakre sanger ikke skal kunne brukes i Skaperens tjeneste.»

William Booth skrev så tidlig som i 1880, altså før han fikk høre den nye teksten til «Champagne-Charlie»: «Dersom det er så at den verdslige musikken tilhører djevelen, skal vi rane den fra ham, for han har ikke krav på en eneste note. Hver tone, hver akkord og hver harmoni er gudgitt, og derfor vår eiendom.»

Og ting kan altså tyde på at salmedikteren kong David mente det samme som både Luther og Booth.

Noe av argumentasjonen som ble brukt mot den praksisen som generalen nå talte så varmt for, var at disse melodiene ville minne de nyfrelste om det livet de hadde forlatt, med fyll og annen syndig moro. Senere er dette blitt brukt også mot ulike instrumenter: Fele, trekkspill, slagverk og ikke minst: elektriske gitarer.

Gjennom et litt usystematisk søk i Salmenes Bok dukker disse instrumentene opp: strengespill, fløyte, pauke, horn, lyre, ti-strenget harpe, gjallende horn.

Her finner man rett og slett det meste.

Så finnes det ulike musikkformer og tonearter: Viser, sørgesanger, seierssanger – i Salmenes bok og urmenigheten som i de fleste kristne sammenhenger i dag.

All musikk er ikke like vakker og all musikk er ikke like velegnet til all slags bruk. Likevel blir det absurd når noen i denne typen debatter bruker uttrykk som «uren musikk». Og det er hovmod når mer eller mindre selvbestaltede «autoriteter» mener de kan skifte sol og vind mellom de ulike musikkformene og ende opp med konklusjoner som nærmest går ut på at den musikken Gud har behag i, er den musikken jeg tilfeldigvis liker.