Misjonsblader med nye navn

Omtrent samtidig med at det er gått 190 år siden den første utgaven kom, meldes det at Norges eldste misjonsblad skifter navn.

«Misjonsblad for Israel»skal heretter hete «Først». Det nye navnet henviser til apostelen Paulus’ ord om at evangeliet er Guds kraft til frelse – «for jøde først» (Rom 1, 16).

Det er ikke første gang dette bladet skifter navn. Hovedartikkelen i den første utgaven, datert 27. januar 1827, hadde som overskrift «Hvad der er udrettet for Guds Rige, og hvad der endnu er at utrette». Bladet het «Det Norske Missions Blad», og redaktør og utgiver var Niels Johannes Holm (1778-1845), som på det tidspunkt var forstander for Brødremenigheten i Kristiania.

Holm var fra Jylland i Danmark, og kom til Norge i 1820. Han var forstander for Brødremenigheten fram til 1834, før han vendte tilbake til Danmark. Menigheten vokste sterkt i de 14 årene han ledet den, og han ble en respektert og avholdt kristenleder. Han skrev og oversatte salmer.

Mest kjent er kanskje «Hvor salig er den lille flokk som Jesus kjennes ved». I 1827 fantes det ingen norske misjonsorganisasjoner, så bladet ble et meldingsblad for misjonsarbeid fra andre land. Det kom ut hver annen tirsdag, og besto av fire sider i kvartformat – i dag ville man vel betegnet dette som «brettet A4»-format.

Bladet fortsatte å komme ut også etter at Holm flyttet tilbake til Danmark, og var fremdeles et «økumenisk» organ, i den grad man kan snakke om økumenikk når hele kristenfolket besto av ulike nyanser innen det lutherske.

I 1850 ble bladet organ forDen Norske Israelsmisjon. Denne organisasjonen ble dannet i 1844, og er den nest eldste av de norske misjonsorganisasjonene. Eldst erDet norske misjonsselskap.

Om bladet Holm startet er det eldste misjonsbladet i Norge, var det ikke det første. I 1821 hadde biskop Peter Olivarius Bugge, en svært så fargerik kirkeleder, startet et blad han kalte «Efterretninger om Evangelii Fremgang i alle Verdens-Dele», men dette bladet kom bare ut i et års tid.

Siden den gang har det blitt startet tallrike misjonsblader i Norge. Noen av dem har, eller har hatt, «misjon» som en del av navnet, så som Norsk Misjonstidende, Misjonsvennen og Misjonsbladet; andre har hatt navn som sa noe om hvilket misjonsfelt man siktet inn mot: Santalen, Kineseren, Tibetaneren.

En del misjonsblader har endret navn i årenes løp. «Kineseren» ble til«Utsyn» etter at«Kinamisjonen» måtte ut av Kina – de endret da også navn tilNorsk Luthersk Misjonssamband; i dagligtale bare Misjonssambandet.

Jeg tror jeg ville kjenne det norske kristenfolk dårlig om jeg ikke formoder at slike navneskift ofte har vært kontroversielle. Navn er gjerne også merkevare. At det var lurt å skifte navn fra «Misjonsvennen» til «tsjili», slikMisjonsalliansen gjorde for noen år siden, skal ingen klare å få overbevist meg om. Men det finnes også eksempler på at det «nye» navnet er det som blir stående. Det er ikke mange i dag som husker at «Korsets Seier» en gang het «Byposten».

At «Misjonsblad for Israel» nå skifter navn vil nok også vekke reaksjoner. Igjen dette: Navn er merkevare. Og det sier ofte nå om hvor bladet har sitt fokus. «Misjonsblad for Israel» gjør det. «Først» kan ikke sies å gjøre det samme.

Jeg var selv i mange år knyttet til en redaksjon der vi med jevne mellomrom fikk henvendelser om at bladet burde endre navn fra«Krigsropet» til «Fredsropet». I Danmark gjorde faktisk Frelsens Hær dette i sin tid. «Krigsråbet» ble endret til «Mennesker og tro». Det var ingen suksess, for å si det forsiktig, og etter en tid tok man i bruk det gamle navnet igjen.

At et blad har holdt det gående i 190 år er ellers en bragd i seg selv. Det er en kjent sak at papiravisen/bladet sliter i dagens medieverden. Det samme gjelder papirboka. Men helt borte blir nok ikke noen av dem.

Som noen kanskje har påpekt før: Man kan ikke legge en ipad eller pc under et bord som vipper.



Litteratur: Kvalbein, Asbjørn (red.): Visjoner fra en postkasse. En bok om misjonsbladene i Norge; norske misjonsblader 150 år (Lunde forlag, 1977).