UMULIG: Harald Hegstads (bildet) prosjekt, som er å legitimere homoekteskapet ut fra reformatorisk lære, er kort og godt umulig. En slik nylære undergraver kirken som kirke, det vil si slik kirken er og bør være, skriver Bernt Torvild Oftestad.  Foto: Birgit Opheim

Kirkesplittelse - et reformatorisk perspektiv

lørdag 9. januar 2016

Kristenliv

Denne læren fører også til korrumpering av det verdslige livet, siden den er i konflikt med den 
naturrett som har sin siste grunn i Gud.

Fører nylæren om homoekteskap til kirkesplittelse? Spørsmålet opptar mange i Den norske kirke. I Dagen 18.12. ble det drøftet av Harald Hegstad. Hegstads prosjekt er å vise at flertallssynet i homofilisaken ikke truer kirkens enhet. Han tar sitt utgangspunkt i Confessio Augustana (CA) VII: Om kirken. Men han bruker bare en bit av denne teksten. Han unngår behendig det tekstavsnitt som med nødvendighet aktualiserer ekteskapssynet både i 1530 og i dag. Det er påfallende.

Bispe- og kirkemøtet (BM 16/13; KM 14/14) i Den norske kirke har tidligere vedtatt at homofilisaken ikke er kirkesplittende. Hegstad ser denne vurderingen som en rett utlegning av «den klassiske lutherske oppfatning av kirkens enhet, slik den er uttrykt i Confessio Augustana 7.» Han sikter da til CA VII, 2:

«Og til kirkens sanne enhet er det nok å være samstemt om evangeliets lære og sakramentenes forvaltning.» (Den tyske parallelteksten kan oversettes slik: «For det er nok til sann enhet i den kristelige kirke, at evangeliet blir samstemt forkynt etter sin likefremme mening og sakramentene blir formidlet i samsvar med det guddommelige Ord»).

Det innebærer for biskopene og Hegstad at man kan være uenige om mye og mangt og likevel bevare enheten, bare ikke den felles forståelse av evangeliet blir rokket. Betyr uenighet om homofilt samliv «at man ikke lenger deler den samme forståelse av evangeliet?» spør Hegstad. Til det svarer han (som Bispemøtet) et klart nei. Enheten blir bevart selv om man er uenige om et «vesentlig læremessig spørsmål for en luthersk kirke.»

KRONIKK: Kirkesplittende vranglære

Men her overser man at ifølge CA beror ikke kirkens enhet på enighet og samstemthet mellom noen (biskoper, prester, lekfolk) om det de selv påstår er evangeliet, men på enighet om det evangelium og den nådemiddelforvaltning som samsvarer med Guds klare Ord i Skriften (se Tysk tekst). I CA VII. 3 slås det fast at det ikke er nødvendig at man i kirken har de samme menneskelige tradisjoner, riter og seremonier. Enheten rokkes ikke ved slikt.

I møte med den katolske motparten var denne differensiering viktig. For det var uenighet mellom de evangeliske og Den katolske kirke om hva som var bestemt av mennesker, og hva Gud hadde instituert. Denne konflikten omfattet også synet på ekteskapet, blant annet synet på sølibatet. Det er teksten i CA VII.3 Hegstad merkelig nok ikke tar opp, og han unngår da spørsmålet om ekteskapet er av Gud eller av mennesker.

Luther anfører at bryllup og ekteskap er en «verdslig affære» som kirken må overlate til verdslig myndighet å gi ordninger for. Samtidig understreker han: Selv om ektestanden er en verdslig stand, så gjelder Guds Ord for den, for den er ikke innstiftet av mennesker, men av Gud til forskjell fra munke- og nonnestanden («En liten bok om ekteskapet for enkle pastorer», Bekjennelsesskrifter for den evangelisk-lutherske kirke, 528f.).

Derfor er den slett ikke kirken uvedkommende eller et adiaforon. Da Luther i 1541 pekte på kjennetegnene ved Kristi kirke, var et av dem at kirken priser ektestanden som en guddommelig, velsignet og skapt ordning til menneskeslektens formering og vern mot den kjødelige utukt («Wider Hans Worst», se særlig Cl. 4, 332).

I en fremstilling av kirkens kjennetegn fra 1539 slår Luther fast at Gud styrer verden ved sitt verdslige regimente. Å sondre mellom verdslig og åndelig regimente er viktig, men her anfører han det som forbinder regimentene: Gud styrer verden ved øvrigheten, familien/hjemmet og kirken. Gud skal regjere over alle tre ved sin Lov. Og kirken helliges ved Lovens etiske bud, som hjelper oss bl.a. til å ære ekteskap og familie («Von den Konsiliis und Kirchen», Martin Luther. Stud.utg. 5, 616-617).

Melanchthon verget Confessio Augustana mot katolsk kritikk. Det innebar at også det reformatoriske ekteskapssynet måtte forsvares. Hans poeng er at det samsvarer med naturretten, slik den kommer til uttrykk i 1. Mosebok 1. Melanchthon viser til at det gis en naturlig tiltrekning mellom mann og kvinne. Den er skapt av Gud og leves rett ved hans ordning, ekteskapet, som derfor ikke må endres eller oppgis ved noe menneskelig vedtak eller lov. For det beror på guddommelig naturrett, som ikke noe menneske kan endre. (Apologien 1530, XXIII,7-14.).

Hegstads prosjekt, som er å legitimere homoekteskapet ut fra reformatorisk lære, er kort og godt umulig. En slik nylære undergraver kirken som kirke, det vil si slik kirken er og bør være. Å drøfte om den er kirkesplittende er ut fra reformatorisk teologi nærmest meningsløst. Men denne læren fører også til korrumpering av det verdslige livet, siden den er i konflikt med den naturrett som har sin siste grunn i Gud.

Den norske kirke skal være «evangelisk-luthersk». Nylæren om homoekteskapet representerer et drastisk avvik fra evangelisk-luthersk kristendom slik den er nedfelt i de reformatoriske bekjennelsesskrifter og kommer til uttrykk hos «fedrene» Luther og Melanchthon.