Innbrudd i kirken

Et tyveri er i ferd med å skje i Den norske kirke. Tyven gjør ikke sitt kupp i ly av mørke, men raner kirken for dens største skatter ved høylys dag. Det er ikke lyse­staker i sølv og nattverdskalker i gull som havner i «sekken» Nei, kirken blir ranet for sitt budskap og for sin kraft!

Menigheten virker så langt innstilt på å tåle tapet for «enhetens» skyld. Når orgeltonene stilner og det er taust fra prekestolen kan en riktignok høre noe bråk fra «galleriet». Men dette brer seg ikke i benkeradene, for prester, proster og biskoper entrer i tur og orden talerstolen. De forsikrer menigheten om at alt er i skjønneste orden. En merkelig ro, som skyldes resignasjon, fyller kirkerommet. Skjebnetroen ser ut til å råde i forsamlingen: Det måtte bare gå slik, det finnes ingen vei utenom!

MENINGER:Et forførende evagelium

Hvorfor går ikke innbruddsalarmen, når kirken står i fare for å miste sine mest dyrebare skatter? Rundt om i det store kirkerommet er det plassert 11 alarmer, med ansvar for hver sin fløy. De er satt der for å vokte kirkens budskap og for å veilede menigheten i gode og onde dager. Hvorfor gir ingen av dem lyd fra seg? Har noen av dem for «enhetens» skyld koblet batteriet fra, slik at de nå ikke kan slå full alarm? Tausheten fra biskopene brer seg i benkeradene.

Noe fryktelig galt er i ferd med å skje, men vi snakker ikke om det.Den norske kirke er som Titanic i ferd med å kjøre på et fjell. Det er ikke et isfjell vi støter sammen med. Kirken er på kollisjonskurs med Guds vilje. Så langt har det viktigste vært at vi er sammen i «kirkeskipet», men tror vi at «enheten» kan berge oss i møte med alle farer? Kirken som ikke «kunne» splittes, kjører med full motorkraft, mot et grunnfjell som ikke lar seg rokke.

Dersom vi innfører en liturgi som velsigner og bekrefter likekjønnede ekteskap, setter viBibelens klare ord og Guds vilje til side. Kirken gir med dette i praksis fra seg retten til å ha et bestemt budskap når det gjelder ekteskap og samliv. Dersom Guds vilje så åpenlyst kan settes til sides på dette området, hva gir kirken autoritet til å ha et budskap om noe som helst som angår våre liv? Da blir det etter hvert meningsløst å tale om brudd på Guds vilje og behovet for oppgjør og tilgivelse, for alt er relativt, individuelt og situasjonsbestemt.

Dersom kirken ikke har et budskap om synd og tilgivelse, blir det lite relevant å tale om behovet forfrelse og enFrelser. Vi står ikke lenger ansvarlige for Gud med våre liv og trenger derfor ikke hans tilgivelse og nåde. Da gir det lite mening å tale om livets to utganger og Guds dom.

DEBATT:Kirkesplittende vranglære

Hva sitter vi igjen med? Hva er vårt budskap? Alt vi har å tilby er hjelp til livsmestring og forståelse for at livet ble slik det ble. Kirken reduseres til en institusjon som arrangerer aktiviteter og tilbyr ritualer ved viktige hendelser i livet. Den forvalter fargerike og sterke historier fra Bibelen, men våre liv får være i fred og forblir uberørte. Er dette den kirke Jesus gav sitt liv for å vinne, og er dette et budskap vi vil satse liv og evighet på?

Jesus kaller sin kirke for jordens salt. Saltet kan miste sin kraft, og da duger det ikke til noe, men blir kastet ut og tråkket ned av menneskene (Mat. kap. 5). Når vi mister vårt budskap, mister vi også vår kraft. En setning lever i meg: «Kraftløst salt som forsøker å vinne verden med sukker!» Er det slik at vi sukrer et redigert budskap fra Bibelen i håp om å «lokke» mennesker til tro og vinne deres velvilje? Er vi som kirke i ferd med å miste vårt budskap og dermed også vår kraft?

Hvorfor bruke så store ord og lage så mye bråk for en liturgi? Fordi en «liten liturgi» kan bli den «store tyven» som frarøver oss både vårt budskap og vår kraft. «Tyven» har brutt seg inn i våre tanker og banker nå på våre hjertedører. Han spør om han kan få komme inn! Målet er å komme helt frem til alteret. Når han «svart på hvitt» er trykket i alterboka, da er tyveriet kronet med seier!

LEDER:Frykten for å provosere

Det er på tide å slå full alarm! Men hvordan stoppe tyveriet? Ved å avvise og skille oss fra tyven! Den nye liturgien gjør splittelse uunngåelig om vi skal komme ut av striden med budskap og kraft bevart. En splittelse vil bli smertefull, til tider kaotisk og ganske sikker krevende. Men det vi kjemper for er så uendelig verdifullt, at den pris vi må betale blekner mot den skatt vi da bevarer og beholder.

La oss kreve et veiskille på ­vårens kirkemøte, slik at den teologiske splittelsen får praktiske konsekvenser. Dagene som ligger foran kaller på mot og handling. Tiden er inne for å kjempe for vår tro!