Av forvaltere kreves troskap

Er det et riktig forhold mellom det vi som kristne har fått å forvalte av materielle verdier og det vi gir videre? Om vi kan forsvare det ut fra Guds vilje med våre liv? Det bibelske prinsippet om å gi tiende er også aktuelt for mange. Flere burde nok følge opp det, og på den måten få oppleve hvordan Gud velsigner.

Jeg tror det er nødvendig av og til å stille spørsmålet: Svikter vi som Guds forvaltere? Det bør settes søkelys på flere forhold når det gjelder kristen virksomhet, og vårt ansvar og evne til å forvalte åndelige og materielle verdier.

«Av forvaltere kreves det at de viser troskap», sier Paulus i 1. Kor. 4,2.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Organisasjoners og menigheters økonomi er alltid godt stoff i media. Særlig er det aktuelt når årsregnskapene presenteres, og det fokuseres gjerne mest på underskudd. Men dette er også viktig informasjon.

I ukene før jul er det gjerne stor aktivitet for å søke oppnå balanse i regnskapene. Det vil alltid være nødvendig å justere virksomheten i forhold til økonomien. Noen må derfor foreta upopulære tiltak, blant annet foreta nedbemanning eller omorganisere. Det er alltid smertelige prosesser.

Det er jo et faktum at den kristne virksomheten her i landet er mangfoldig og, og det meste bæres oppe av frivillige gaver. Kreativiteten og oppfinnsomheten er derfor stor for å skaffe tilveie de nødvendige midlene for å kunne opprettholde aktiviteten. Som regel blir det i knappeste laget. Men det medfører igjen mye bønn og arbeid.

Fast givertjeneste er nøkkelordet for mange, og det kan bety en noe mer forutsigbar økonomisk situasjon.

Noen spørsmål: Driver vi ikke effektivt og rasjonelt nok? Er det for lite plan og orden i den personlige givertjenesten? Blir det færre av de mest trofaste giverne? Følger de unge opp med samme ansvar for økonomien? De kommende generasjonene, blir de like flinke til å tilgodese kristne tiltak med testamentariske gaver?

Svarene og årsakene er sikkert mange. Jeg tror vi må erkjenne at mange har for lite orden og system i givertjenesten. Mange bruker nok også mer på seg selv enn før. Det ser vi ikke minst ved at feriereisene til utlandet og annet privat forbruk øker betydelig. Dette vil måtte slå ut på inntektene til det kristne arbeidet. Eller tar jeg feil?

Gud vil at vi skal være gode forvaltere av det han betror oss. Det dreier seg om åndelig og materiell kapital, som vi skal få være med å dele med andre.

Beretningen om den fattige enken (Mark. 12) som ga alt hun eide, har mye å lære oss. Vi har gjerne vår egen verdivurdering på hva som er mye eller lite. Guds målestokk er annerledes.

Artikkelen fortsetter under annonsen.

Jesus var interessert i hva folk ga, derfor satte han seg ved en av tempelkistene. Den fattige enken ga to mynter av minste verdi i den romerske mynt. Så fattig var hun at hun ga alt hun eide. Slike gaver skal ikke vurderes etter sin ytre verdi, men ut fra den offervilje som ligger bak.

Etter Guds målestokk kan derfor den minste av alle gaver være den største. Spørsmålet er hvilket forhold det er mellom det vi har og det vi gir. «Gud måler ikke våre gaver etter hva vi gir, men ut fra hva vi holder tilbake», har en sagt.

Er det et riktig forhold mellom det vi som kristne har fått å forvalte av materielle verdier og det vi gir videre? Om vi kan forsvare det ut fra Guds vilje med våre liv?

Det bibelske prinsippet om å gi tiende er også aktuelt for mange. Flere burde nok følge opp det, og på den måten få oppleve hvordan Gud velsigner.

En familie sitter samlet ved middagsbordet etter gudstjenesten, og det faller noen interessante kommentarer. Far: «Prekenen var ikke særlig god i dag.» Mor: «Koret sang heller ikke godt.» Husets yngste: «Men vi fikk da ganske mye igjen for den krona vi ga i kollekten!»