Abort er å avslutte et spirende menneskeliv

Du kan aldri sette et likhetstegn mellom begrepene abort og menneskeverd. Det er fullstendig ulogisk.

Jeg måtte virkelig heve øyenbrynene da jeg leste innlegget til Synne Sørgjerd, organisatorisk nestleder i Humanetisk Ungdom, som sto på trykk i avisen Dagen fredag 1. juni.

Sørgjerd skriver følgende: «Å tillate abort er ikke å gradere menneskeliv. Selv om du skulle kunne klare å påstå at den lille celleklumpen er et eget liv, kan man umulig si at det er selvstendig menneske så lenge det er en del av kvinnens kropp.»

For det første er det å ta bort et spirende menneskeliv nettopp å gradere. Ved at vi i dag har et lovverk som åpner opp for selvbestemt abort frem til 12. uke i svangerskapet - er konsekvensen at fostre som i dag er 12 uker og yngre mangler norsk vern.

De er helt prisgitt morens (foreldrenes) valg om å beholde eller ikke. Deres menneskeverd - eller mangel på det - er avhengig av omstendigheter.

Krysser man 12-ukersgrensen, er den juridiske beskyttelsen noe bedre – men ikke fullstendig. I dag kan man få innvilget senabort på eugenisk indikasjon eller dersom svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan føre til urimelig belastning for kvinnens fysiske eller psykiske helse.

Bevisbyrden øker i takt med antall svangerskapsuker, og etter 22 uker (21+6) er det ikke lenger mulig under noen omstendighet å få utført abort (kun hvis morens liv er i fare). Med andre ord skjer det en massiv gradering av menneskeliv også etter 12. uke i graviditeten.

Det er bekymringsfullt at vi i dag i økende grad velger bort barn har større sjanse og mulighet enn noen gang for å leve et godt liv. Hvilke signaler sender vi dem som lever liv med diagnoser vi samtidig velger abort på grunnlag av?

En slik praksis graderer en gruppe mennesker i samfunnet vårt – og lovfestet rett til (sen)abort er utløsende årsak.

For det andre er det biologisk forankret og bekreftet at det utdaterte begrepet «celleklump» – som Sørgjerd selv bruker i sin tekst – er et spirende menneskeliv. Det er et medisinsk faktum at menneskelivet starter i befruktningsøyeblikket.

Da settes hele den genetiske koden og man kan snakke om et eget individ. Både hårfarge, kjønn, hudfarge – alt er på plass fra det tidspunktet eggcellen og sædcellen smelter sammen. Med andre ord vil jeg velge å påstå at vi da snakker om et menneske.

Som mamma til to gutter har jeg også fått den verdifulle erfaringen av barns nødvendige og livsviktige bånd til sine omsorgspersoner. Det blir galt å avskrive det faktum at de er avhengig av kvinnens kropp fra den tidlige begynnelse, men avhengigheten er ikke bare knyttet til de første 12 ukene eller resten av svangerskapet.

Også etter fødsel er de små nyfødte prisgitt morens omsorg, varme og næring. For å snu det hele på hodet: På hvilket tidspunkt mister babyen/fosteret menneskelig status?

Begrepet menneskeverd innebærer at ethvert menneske har en iboende verdi og kan forstås som «menneskelivets ukrenkelighet» eller «alle menneskers like verdi». Å knytte begrepet til en rett der kvinnen kan bestemme over seg selv er feilbruk av begrepet og hører ikke hjemme i denne sammenhengen.

Når vi diskuterer reproduksjon, rettigheter og abort bør vi ta høyde for at vi snakker om to liv – der hver av dem besitter et menneskeverd. Å knytte begrepet menneskeverd til valget om abort blir derfor irrasjonelt.

Jeg tror det er viktig at forkjempere for abort som «feirer» abortloven i år, ikke glemmer at det er mange kvinner der ute som sliter med vanskelige ettervirkninger etter en abort. En av fem sier de sliter psykisk etter en abort, viser studier. Det er et tall vi ikke må glemme.

Jeg har møtt kvinner som kan fortelle om egen ambivalens, frykt og press fra barnefar, og om påfølgende sorg som ikke blir borte med årene. Det er et barn man aldri fikk bli kjent med. Tilbake er et hjerterom som blør. Slik kan beskrivelsen også være etter en abort.

Med andre ord: Det er ikke alltid bare en «quick-fix» som noen påstår. For noen er det rett og slett langvarig smertefullt, men det er få som snakker om det på den måten. Så når Sørgjerd i sin begeistring skriver at abortlovens 40-årsdag er en gledens dag, så ber jeg henne huske på at det ikke er alle som ser det slik, men som angrer dypt på valget de tok.