Feie under teppet?

Det som ikke sies kan noen ganger representere en mye større løgn enn det som faktisk blir fortalt.

Jeg er vel ikke den eneste som er blitt fortalt: «En journalist har ingen venner.» Bakgrunnen kan være at man arbeider med en sak som kan bli ubehagelig for personer man ønsker å ha et greit forhold til, det være seg privat eller i jobbsammenheng.

Selv har jeg i liten grad, som journalist, vært i jobber der dette ble et problem, men jeg har vært bevisst på problemstillingen. Som det at det er uryddig å være journalist i et lokalt medium, samtidig som man står på en politisk liste ved valg.

Redaktøren i avisa Dagen har fått mye pepper i det siste for en reportasjeserie om en karismatisk frimenighet i Oslo-området. Her har en rekke personer stått fram med sine fortellinger om det indre livet i denne menigheten, og om de smerter de er blitt påført i den forbindelse.

Foreldre som har mistet kontakten med sine barn, et utstrakt kontrollregime, sosiale utstøtingsmekanismer, ulike hersketeknikker og åndeliggjøring av konflikter. Ikke noe av dette er nytt, verken i religiøse eller andre sammenhenger.

Reaksjonen fra lederskapet i menigheten følger også et velkjent mønster. Man «kjenner seg ikke igjen» i beskrivelsene; man sutrer over at redaksjonen ikke involverte dem på et tidligere tidspunkt og man konstruerer alle slags konspirasjonsteorier om hva som kan være avisas «motiv».

Dette siste tar ikke minst av i avisas nettkommentarfelt; et medium som preges av en ekstrem mangel på redaksjonell ansvarlighet, og som ofte domineres av personer som nok kunne trenge at noen beskyttet dem mot seg selv.

Det samme reaksjonsmønsteret så man da avisa skrev om debatten etter fjernsynsserien«Frelst» på VGTV tidligere i år, eller om fjoråretsobskure bokutgivelse om 22. juli-hendelsene.

«Alle» ser ut til å være enig om at man trenger en kritisk presse i et demokratisk samfunn. «Kritisk» vil i denne sammenheng også si «uavhengig». Men mange tar åpenbart et forbehold her: En kritisk presse er bra så lenge den skriver om noe annet enn det jeg holder på med.

Det minner litt om rådet den nye presten fikk av en som ville advare ham mot alle de ømme tærne rundt om i menigheten: «Du kan snakke om mormonene, for dem er det ingen av her i bygda!»

At apologeter står fram og gir gode attester til så velSannhetens Ord somJesus Revolution er greit nok, men kan ikke brukes som bevis på noe som helst. En negativ fortelling er aldri «hele sannheten» om et miljø, men det er heller ikke en lovprisning av det samme miljøet.

Det noen opplever som omsorg og interesse, opplever andre som kontrolltiltak – og omvendt. At én har fått et klapp på skulderen og en oppmuntring fra lederen i et slikt miljø, oppveier ikke at en annen kan ha fått det stikk motsatte. At forkynnere som har besøkt menigheten en gang eller to for å tale står fram som karaktervitner og referanser, er først og fremst pinlig, men også veldig korttenkt.

Når det gjelder enkeltpersoners opplevelser, kan det vel sies slik: En eller to kritiske fortellinger fra et miljø kan likevel være «sånt som skjer». Blir det fire-fem slike fortellinger, er det mer mistenkelig, men er det åtte-ti og enda flere, er det snakk om et mønster. Det må ledelsen i slike miljøer ta på alvor.

Kjernen i kritikken mot avisa og redaksjonen ser ut til å være dette: Hva er hensikten med å formidle disse fortellingene?

Spørsmålet kan like gjerne speilvendes: Hva ville være hensikten med å fortie dem eller feie dem under teppet? Det som ikke sies kan noen ganger representere en mye større løgn enn det som faktisk blir fortalt.