Driver redaksjonen i Dagen gruppeterapi eller journalistikk?

Dagen står nå med et selvoppnevnt oppdrag å skaffe oss sunne menigheter, men på den andre siden, har de ingen andre hjelpemidler enn en bønnegruppe med en uttalt hensikt å splitte en hel menighet.

Overraskelsen var stor da jeg fredag 13. mai lastet ned lørdagsutgaven av Dagen på min Google-pad. Gjennom snart 20 år som vanlig medlem i menighetenSannhetens Ord fikk jeg en kvalmende og vemmelig følelse, da jeg så helsides foto av porten inn til industriområdet hvor min hjemmemenighet har tilhold. Bildet som med vinkel og utsnitt lettere gir assosiasjoner til en konsentrasjonsleir enn en frimenighet gav meg frysninger.

Skuffelsen over at Dagen blåser liv i avhopper journalistikken øker mens jeg leser, og den kulminerer når jeg ser redaktørens kommentar«Hva er sant om Sannhetens Ord?». Overskriften viser at avisen repeterer gammelt nytt. Den ble benyttet ordrett av Korsets Seier første gang i oktober 2003.

Flere av resonnementene fremstår som blåkopi av artikkelen skrevet av Jan Viumdal.  Bildet på forsiden ikke fanget i egen linse, men avisen tyr heller til et gammelt foto fra Aftenposten. Bildebruken er tydelig og skaper inntrykk av den fangetilværelsen medlemmene er rammet av. 

En lettere oppbrakt SMS blir sendt til redaktøren. Raskt får jeg et svar som understreker at«alle fakta er sjekket og at journalistenes nivå er utmerket.» Det beroliger meg definitivt ikke. Den redaksjonelle linjen i Dagen ser ut til å være i forandring. Er redaktøren i ferd med å distansere seg fra miljøene han engang identifiserte seg med.

Fra å være redaktør og leder iUlf Ekmans stiftelse i Norge, frem til hans tweet om konvertering til statskirken i 2010, og påfølgende ansvar i den lutherske Dagen. Blir dette skillet nå beseglet med et oppgjør om en tidligere cellegruppe avOslo Kristne Senter? 

Etter å ha frekventertMagazinet og senere Dagen sine kontorer ukentlig i mer enn 12 år og hatt ulike relasjoner til avisen, følte jeg meg lettere indignert. Etter mange samtaler om teologi og kirkehistorie kunne den høyst oppegående redaktøren, i det minste «reddet» meg ut av lederskapet maktgrep.

Men «avsløringen» som middel blir kanskje viktigere enn målet. På tross av at motivet så edelt blir fremstilt som å«kun få sunne menigheter».

Hva er imidlertid bevisene på en sunn menighet? Er det en kirke som ikke griper inn i vår private sfære? Eller menighetsledere som lar være å hevde Guds Ord i redsel for å bli hengt ut i kristen media? Eller er det diakoner som ikke våger å dele Guds Ord under sjelesorg, i frykt for å bli jaktet ned av skuffede mennesker? Har Dagen formelen som beregner nivået av sunnhet i en menighet?

 «Er avhoppersjangeren i journalistikken så på vei tilbake?» Spørsmålet stiller redaktøren selv i en leder fra 12/-02 i avisen Magazinet. Redaktøren besvarer spørsmålet godt i kommentaren som omhandlet forrige ryktebølge motNy Generasjon: «Vi håper ikke det. Vårt tips er i det lengste at Vårt Land denne gangen vil bli stående noen lunde alene om å trykke slike oppslag - i hvert fall i den kristne pressen. Vi utelukker ikke at det å stå frem i avisen å gi en organisasjon eller menighet skylden for sine problemer, muligens kan være god terapi. God journalistikk er det definitivt ikke.»

Denne gangen ser det ut at redaktøren har skiftet mening og lar journalistene grave frem beskyldninger og karakteristikker av menighetens medlemmer og lederskap. Ikke enkeltstående anklager, men en godt arrangert kampanje som legitimeres gjennom en organisert gruppe, slik de selv fremstilles i avisen.

Mange i gruppen, med erfaringer fra menigheten, stammer lengre tilbake ennSelbekks oppgitte kommentar om avhopperjournalistikken fra 2002.

Lørdagens leder skaper stor redaksjonell fallhøyde når den ubeskjedent konkluderer at Sannhetens Ord ikke har forandret seg. Kommentar forblir jokeren som holder hele korthuset til artikkelserien oppe.

Lenge før serien publiseres, er artiklene og bildene i all hovedsak ferdige. Noe redaktøren langt på vei bekrefter. Konklusjonen ser ut til å være gjort på forhånd. Bildene fra «bønnemøtet» på Ås er fra oktober. Bildet tatt av den «anonyme mannen» foran Håndverkeren i Oslo er trolig tatt på sensommeren i fjor.

Skildringen fra Sannhetens Ord er fra august forrige år. Og med detaljrikdommen ble artikkelen trolig skrevet mens minnet fortsatt var ferskt. Om ikke journalisten syntes det var lettere å trykke på record på båndspilleren?

Journalistene arbeider nok grundig. Men skriver de for å oppfylle en ferdig konklusjon? Metodene ligner mye mer på det som gjøres når “svertekampanjer” rettes mot personer eller bedrifter. Spekulative skildringer fra møter på Sannhetens Ord hvor Dagen etter sigende ikke kontaktet menighetens lederskap.

Suspekte gjenfortellinger av forbønner, hårfletter og påkledning av barn. Tolkninger av omsorg som til forveksling ligner mye på skildringer av«Children of God» fra sytti-tallet. Finner redaksjonen dette nødvendig?

Redaktøren må være svært sikker på at menigheten jeg går i, fortsatt driver med maktmisbruk og kontroll av medlemmer.

“Men har ting endret seg? Har menigheten utviklet seg til det bedre? Dessverre ser det ikke slik ut,” sier han. Uttalelsen legitimerer redaktørens oppdrag:«Vi ønsker oss sunne menigheter, uten maktmisbruk og integritetskrenkelser. Det kan da ikke være for mye å forlange.»

Hva får redaksjonen til å tro at en bønnegruppe i Ås, som ikke har noe offisielt styre, formål eller vedtekter, innehar sterkere integritet, enn en menighet med valgt styre som årlig innrapporterer til Fylkesmannen?

Under forrige kampanje i forbindelse med bomben, anmeldte gruppen menigheten til sosialkontorer, fylkesmannen,Modum Bad,Redd Barna og departementene. Alle disse instansene hadde frihet til å granske Sannhetens Ord, men foretok seg ingen aksjoner mot hverken min familie eller andre så langt jeg har erfart.

Den eneste forskjellen på anklagene i 2016 kontra ukene og månedene, før og etter bombingen i 2003, er nå at gruppen faktisk åpent erkjenner sitt svært organiserte arbeid. Og at de har fått drahjelp fra noen få kristne ledere som offentlig «tør» stå frem i media og anerkjenne gruppas anklager mot Sannhetens Ord. Skremmende nok vet vi at gjentakelsens kunst har vært hyppig benyttet av totalitære mennesker, men ikke så fullt så ofte fra bønneledere i kristne sammenhenger.

I Dagen sitt kildemateriale finnes det ingen kontroll overhode. Dagen er prisgitt at gruppens gjengivelse er korrekt på alle måter. De har ingen andre valg, enn å stole på en side av saken. «Granskingen» som startet for mer enn ett år siden burde gitt Dagen rikelig tid, til å sjekke begge sider av anklagene, om viljen hadde vært til stede. I vår menighet garanterer i alle fall vedtektene en åpning for demokratiske forandringer i ledelse av menigheten. Hvilke mekanismer styrer avhopperne?

Akkurat som departementet kan heller ikke jeg, selv om «godviljen» legges til, se systematiske maktovergrep fra menighetens ledere. Jeg ser ikke på de som perfekte, men i anstendighets navn skal vi som medlemmer også snakke sant. Jeg er ikke en del av lederskapet, men er betrodd å lede offentlige møter, søndagsskole og konfirmasjonsundervisning.

Aldri overhode har jeg opplevd å bli sensurert eller diktert hva jeg skal si fra plattformen. Noe som nettopp er det første tegnet på manipulering fra maktsyke mennesker eller regimer. Tankerekken til Dagen har derfor brister, når avisen faktisk sensurer imøtegåelse på anklager mot involverte familier. (Dagen 21.mai 2016) 

Sannhetens Ord består ikke av ufrie medlemmer som blindt utfører «ordre» fra lederskapet. Vi er kreative, produktive og moderne mennesker som arbeider som bedriftsledere i privat næringsliv, lærere, sykepleiere, barnevernspedagoger, og etatsledere i store kommuner. Hos oss trives tidligere frelsesoffiserer og tros-pastorer, indremisjonsfolk, sambanditter og pinsevenner.

Dagen står nå med et selvoppnevnt oppdrag å skaffe oss sunne menigheter, men på den andre siden, har de ingen andre hjelpemidler enn en bønnegruppe med en uttalt hensikt å splitte en hel menighet.

For å spørre slik som Vebjørn Selbekk en gang gjorde: Driver Dagen gruppeterapi, eller god journalistikk?