AVSTAND: Mange har mistet troen på menigheten. De trekker seg bort fra fellesskapet og tar avstand. Det er på sett og vis naturlig, fordi deres opplevelser kan minne om et traume, og traumet vil isoleres, skriver Mary Ann Taraldsen.  Foto: Jan Haas, NTB Scanpix

Når menigheten ikke makter å ta vare på sine barn

søndag 3. april 2016

Kristenliv

I debatten om «omsorgssvikt fra menighetsledere» har vi lest om flere eksempler på «oppvask-møter» og lignende der budskapet fra den åndelige mor eller far er følgende: «Vi beklager at du har opplevd det slik, det var leit å høre.» Dette blir en ny svikt for den sårede part, «barnet».

Til daglig jobber jeg med barn og foreldre. Min oppgave er blant annet å finne ut om barn har blitt utsatt for omsorgssvikt, hva slags omsorgssvikt, av hvem og hvordan kan vi hjelpe dem videre. Det er vondt og trist å oppdage at mammaer og pappaer utsetter barna sine for omsorgssvikt. Det ligger i omsorgspersonens natur å ville verne, beskytte og sørge for god støtte til barnets utvikling. Når foreldre ikke klarer å utøve god og støttende omsorg, er det noe som mangler i deres foreldreferdigheter.

MENINGER: Til kamp 
mot tro som 
gir traumer

I samtaler med mange foreldre som har utsatt barna for omsorgssvikt, finner jeg ofte flere likhetstrekk. Et av dem er at de elsker barna sine svært høyt og at de har gode tanker om barnas fremtid. Det andre er at de ikke klarer å se seg selv som omsorgsperson utenfra, altså hva slags påvirkning de har på barna. Svak mentaliseringsevne. Samtidig finner jeg at mange av disse mødrene og fedrene selv har blitt utsatt for omsorgssvikt. Det er dette som gjør det komplisert. Hvordan kan en gi videre noe en ikke har fått?

Jeg er mor til tre barn. De er mine kjæreste skatter, og jeg er villig til å gjøre det som står i min makt for at de skal ha det bra. Hva er det som skjer med disse mødrene og fedrene som også elsker barna sine så høyt, men som likevel skader dem, både fysisk og psykisk?

Noen ganger er barna så grovt skadet at de trenger ny omsorgsbase. Noen barn trenger terapi fordi sårene som foreldrene har påført dem er så dype. Minnene setter seg i de små kroppene slik at de fort kan bli re-traumatisert av de minste opplevelser knyttet til episoder med mamma eller pappa.

DEBATT: Brev til et brent barn

Dårlige og vonde opplevelser fra barndommen setter seg som minnespor i kroppene våre. Når vi møter noe som kan minne om situasjonen rundt de vonde opplevelsene, settes kroppens egen forsvarsmekanisme i alarmberedskap. Det kan være alt fra en sang, en lukt, et blikk og så videre. Vi kaller det triggere. Vi kan ikke beskytte barna mot triggere, men vi kan hjelpe dem til å forstå kroppens eget forsvarsmekanisme, slik at de skjønner mer av hva som skjer og hvorfor de reagerer slik de gjør.

Mange som er utsatt for traumer har dette til felles; de vil gjemme og glemme traumet. Det ligger i traumets natur å ville isolere seg. Det er velkjent og godt dokumentert at traumet leges i relasjoner. Når det er de nære relasjoner som har vært årsak til traumet, kjennes det ekstra vanskelig å gå inn i nye relasjoner for å kunne leges.

Det er dessverre ingen «quick-fix» når det gjelder omsorgssvikt. Jeg har mange ganger ønsket at jeg kunne trylle, viske bort alle minnesporene, erstatte dem med nye, gode minner. Men det strider mot naturens egen lov. Traumer må bearbeides, dette kan ikke og bør ikke unngås. Konsekvensene kan bli fatale dersom traumet isoleres.

I den siste tiden har vi lest og hørt historier fra mennesker som forteller om vonde og vanskelige opplevelser fra sin tidligere menighet. Gjennom alle disse historiene ser jeg klare paralleller til de barna jeg møter i min jobb. Det kan minne om barn som har blitt utsatt for omsorgssvikt, omsorgssvikt fra sin egen menighet.

INNLEGG: La de små barna ...

Menighet er Guds idé, lik foreldreskap er Guds idé. Gud har dristig gitt over ansvaret til ufullkomne mennesker, som feiler gang på gang. Gud ser på at vi mennesker misbruker vår posisjon og makt. Det gjelder så vel foreldre som prester og pastorer. Hvorfor tillater Gud det? Det er mange ubesvarte spørsmål. Dette er spørsmål jeg stadig stiller meg i min jobb med omsorgssviktede barn.

Vi mennesker er betrodd et stort ansvar. Vi har ansvar for hverandre. Samtidig er det mye som kan komme i veien for oss, i å gjøre det vi egentlig vil. For disse mødrene og fedrene jeg jobber med, kan egen vond barndom ligge som et slør over dem. Selv om de har lovet seg selv å aldri utsette egne barn for omsorgssvikt, tenderer de ofte til å gjøre nettopp dette.

I debatten om «omsorgssvikt fra menighetsledere» har vi lest om flere eksempler på «oppvask-møter» og lignende der budskapet fra den åndelige mor eller far er følgende: «Vi beklager at du har opplevd det slik, det var leit å høre.» Dette blir en ny svikt for den sårede part, «barnet».

For å skape endring hos de foreldre jeg jobber med, er det viktig at de tar ansvar og innrømmer at de har sviktet. Barnets opplevelse er viktig! Om det forteller den objektive sannhet er noe annet, men det er likevel barnets opplevelse, og det skal vi voksne ta på alvor. Det er foreldres ansvar. Dersom ansvaret legges på andre, er det vanskelig å skape endring.

Som menighet må vi alle ta ansvar. Både ledere og medlemmer. Vi må sette hverandre frie til å dele livet på godt og vondt. Når noen har opplevd seg krenket, misforstått eller misbrukt bør det ikke være rom for bortforklaringer. Vi står sammen som medmennesker, vi er en åndelig familie. Vi kan ikke sette en strek over omsorgssvikt, lukke øynene og håpe at ting går over av seg selv. Tiden leger ikke alle sår.

LES: – Bra Anders får sagt det han har å si

Mange har mistet troen på menigheten. De trekker seg bort fra fellesskapet og tar avstand. Det er på sett og vis naturlig, fordi deres opplevelser kan minne om et traume, og traumet vil isoleres. Når de reagerer på utsagn som: «Hei, så fint å se deg, det var lenge siden». Da kan dette minne om triggere. Kroppens egen forsvarsmekanisme slår seg på.

Jeg er glad for at de fleste av de omsorgssviktede barna ikke mister troen på mammaer og pappaer. Foreldre har ansvar for å beskytte, gi omsorg, støtte og legge til rette for at barnet kan vokse, og utvikle seg etter de gaver og talenter som er lagt ned i dem. Foreldreskap er en ordning som er kommet for å bli, det er Guds ordning.

Det samme gjelder menigheten. Den er også kommet for å bli. Det er Guds ordning. Den er satt der for å beskytte og gi omsorg. Menigheten skal blant annet legge til rette for at vi kan vokse og utvikle oss etter de gaver og talenter Gud har lagt ned i hver enkelt.

LES OGSÅ: Jeg har store ører og ingen pekefinger

Jeg tror at foreldre og menighetsledere har dette til felles; de ønsker det beste for sine «barn». Spørsmålet er om menigheten klarer ovenfor sine «omsorgsviktede barn» å møte dem i deres opplevelser, ta dem på alvor, og se seg selv utenfra og inn.

Slik tror jeg at omsorgssvikt kan bearbeides. En annen forutsetning er at «barna» vil leges. Traumet vil isoleres, men leges i relasjoner.