«Ja takk, begge deler!» – «misjon eller dialog»?

Jeg må akseptere, om enn med tungt hjerte, at det ennå ikke er plass til de Jesus-troende jødene i den jøde-kristne dialogen. Men jeg sier med teologen Wolfhart Pannenberg: «Før eller senere må den jødekristne dialogen også ta hensyn til de messianske jødene».

Det er fredag formiddag i Bible Lands Museum i Jerusalem. Foran på podiet i museets auditorium sitter den ortodokse rabbineren dr. Eugene Korn og pateren Russell McDougall, lederen av Tantur økumeniske institutt her i Jerusalem. De skal holde hvert sitt innlegg om forholdet mellom kirken og synagogen.

Atmosfæren er avslappet, og foredragsholderne snakker vennlig og fortrolig med hverandre før seansen starter. Visste man ikke bedre, ville man tro at dette er helt vanlig og at slik har det alltid vært. Men kjenner man litt til historien, vet man at dette som vi som sitter benket i salen er vitne til, er langt fra dagligdags kost. Det er intet mindre enn et paradigmeskifte i forholdet mellom synagoge og kirke.

På tampen av fjoråret, i desember 2015, så to viktige dokumenter dagens lys. Etter dette skulle historien aldri mer bli den samme. Den 10. desember 2015 publiserte Vatikanet (Vatican Commission of Religious Relations with the Jews) dokumentet «Guds løfter og kall er ugjenkallelige». Tittelen er hentet fra Paulus’ brev til romerne kapittel 11. Dokumentet markerer 50 år for Det 2. Vatikankonsils «Nostra Aetate» (no.4).

Den samme måneden, uken før, den 3. desember, publiserer ortodokse rabbinere i og utenfor Israel et banebrytende dokument kalt «Our Father» (Vår Far), «Orthodox Rabbinic Statement on Christianity» (Uttalelse fra Ortodokse rabbinere om kristendommen).

Dette dokumentet bekrefter at etter nesten 2000 år med gjensidig fiendskap og fremmedgjøring mellom synagoge og kirke velger en gruppe ortodokse rabbinere å vende blikket fremover. Det er nå en «historisk mulighet til å handle», sier dokumentet.

Rabbi Korn sier det slik: «Jeg kan ikke gjøre noe for mine besteforeldre som døde iHolocaust. Men jeg kan gjøre noe for mine barnebarn. Jeg vil kjempe for at de får en bedre fremtid»! Og Rabbi Shlomo Riskin fra Eufrat uttalte da dokumentet ble lansert: «Uttalelsens viktighet ligger i kallelsen for gjensidig partnerskap mellom jødiske og kristne ledere».

Rabbinerne anerkjenner den positive verdien i den kristne tro, og de legger til at «i vår verden, som noen ganger ser ut til å gå av hengslene, bør alle gode krefter, kristne og jøder stå sammen i bresjen for undervisning av moralske verdier».

Dokumentet er skrevet under av mer enn 60 ortodokse rabbinere i og utenforIsrael, og flere er ventet å slutte seg til. Det beskriver den positive utviklingen i forholdet mellom kirken og synagogen i løpet av de siste 50 årene.

De sier at dialogen mellom kristne og jøder ikke er en uttynning av troen, men en anerkjennelse av at Det guddommelige ordet er i stand til å snakke på forskjellige måter til forskjellige folk. I sju punkter sammenfatter de sin uttalelse.

Da det blir åpnet opp for spørsmål fra salen etter at begge innledere har talt, spørres det: «Hvorfor tok det så lang tid, hele 50 år å komme fram til denne uttalelsen»? Rabbi Korn svarer: «Det tok oss 50 år å forstå at kirken virkelig mente alvor. Men sett i et historisk lys, er 50 år ikke så lang tid».

Hva skal vi erstatte erstatningsteologi med? Kirken har strevd i snart 2000 år med å bli kvitt erstatningsteologien, det at Guds løfter til Israel er overtatt av kirken. Mange kristne har ikke kjennskap til eller er seg ikke bevisst kirkens negative historie når det gjelder jødene.

Rabbinerne gir nå kirken ære for å ha snudd utviklingen. Rabbi Korn spør retorisk: «Hva skal vi så erstatte erstatningsteologien med»? Han understreker hvor viktig og oppmuntrende det er at den katolske kirke nå igjen godkjenner Israels spesielle utvelgelse og plass i frelseshistorien.

Rabbinerne refererer i dokumentet til jødiske lærde som Maimonides og Yehuda Halevi som begge hevder at kristendommen hverken er en tilfeldighet eller en feiltagelse, men den er guddommelig villet og en gave til folkeslagene. Det sies også at skillet mellom jødedom og kristendom er gudvillet og at det er et skille mellom likeverdige parter, og ikke mellom fiender.

«Nå som den katolske kirke har anerkjent den evige pakten mellom Gud og Israel, så kan vi som jøder anerkjenne kristendommens vedvarende gyldighet. Vi har mer til felles enn det som skiller oss. Vi er likeverdige partnere i arbeidet for verdens frelse» heter det.

Er det flere veier til Guds frelse? I det katolske dokumentet «Guds løfter og kall er ugjenkallelige» frasier kirken seg en topaktsteologi. Samtidig hevder den at det bare en vei til frelse. Den katolske kirke avstår fra å drive organisert misjon blant jøder (dette gjelder forøvrig også muslimer).

Dokumentet sier ingenting eksplisitt om jøder som ikke kommer til tro på Jesus. Dokumentet siterer Paulus som sier at «Guds løfter er ugjenkallelige», og som konsekvens av det er alle jøder deltagere i Guds frelsesplan. Men hvordan dette er mulig uten å bekjenne Jesus som Messias, det forklarer egentlig ikke dokumentet. Det er skjult i Guds uutgrunnelige mysterium.

Denne logikken, eller mangelen på sådan, er blitt kritisert, både fra protestantisk hold og fra den messianske bevegelsen av Jesus-troende jøder. Fra messiansk jødisk hold blir det hevdet at detå ikke dele budskapet om Jesus som den lovede Messias, er å betraktes som en ny form for antisemitisme.

Dokumentet klarer ikke å bygge bro over gapet mellom Israels spesielle plass i historien og Jesus som den eneste veien til frelse. Det katolske dokumentet sier på mange måter et «både og», «ja takk, begge deler». Men dokumentet skal likevel ha all ære for å understreke kristendommens jødiske røtter og forbindelsen mellom kirken og Israel. Uten denne forbindelsen til de jødiske røttene vil kirken lett kunne miste sitt frelseshistoriske ankerfeste og gli inn i en uhistorisk gnosis.

Et mirakel er underveis. Dialogen mellom pateren og rabbineren fortsetter i en god tone, med stor gjensidig respekt gjennom hele seansen. Kirke og synagoge har funnet hverandre etter 2000 år. Vi er i dag vitne til et paradigmeskifte i historien. Dette er utvilsomt mange, store skritt i riktig retning.

Men som leder av Caspari-senteret i Jerusalem går mine tanker til en annen gruppe som ennå ikke er invitert inn i dialogens varme stue. De passer ikke inn, hevdes det; vi snakker om de messianske- eller de Jesus-troende jødene. De som har synagogens gener, men kirkens tro. Da jeg reiste spørsmålet i en annen lignende sammenheng fikk jeg kun til svar at «de messianske jødene ødela dialogen, de kludret det hele til». Jeg forsøkte å beskrive dem som brobyggere mellom jødedom og kristendom. Det vant ikke gehør.

De Jesus-troende jødene har vært der fra begynnelsen, da alle Jesus-troende var jøder. Det hele begynte med dem, og siden har de alltid vært der. I det første århundret som en del av jødedommen(e), så i flere hundre år som selvstendige Jesus-troende grupper ved siden av kirken, for så å forsvinne helt inn i kirken.

I våre dager ser vi igjen at Jesus-troende jøder danner egne messianske menigheter. Men disse Jesus-troende jødene strever fortsatt med å bli godtatt både av synagogen og kirken. Men her i Israel vet vi at den første spede kontakt mellom ortodokse rabbinere og noen messianske ledere finner sted, om enn foreløpig i hemmelighet.

Et nytt paradigmeskifte? Jeg sitter i salen på Bible Lands Museum og kjenner at historien tar tak i meg. Hvor mye eller lite vi kanskje måtte ha å innvende mot «Nostra Aetate» og mot «Vår far», så er det vi er vitne til historisk. Etter 2000 år med fiendskap, forfølgelse og mistenkeliggjøring, rekker synagoge og kirke ut en hånd til hverandre for vennskap, fred og samarbeid.

«Ja takk, begge deler» sa en gang Ole Brumm. Misjon eller dialog har ofte blitt stilt overfor hverandre som to uforenelige størrelser. Rabbineren og pateren stiller spørsmålet om vi klarer å leve i paradokset og spenningen mellom de to. Det ene skal gjøres og det andre ikke unnlates. En av mine forgjengere på Caspari-senteret sa det slik: Misjon og dialog ser jeg som to sider av samme sak.

50 år er i et historisk perspektiv ikke så lang tid. Jeg tenker: Kan vi håpe på et nytt paradigmeskifte om nye 50 år? Er tiden moden for oss som kirke og for synagogen til å anerkjenne våre jødiske brødre og søstre som tror på Jesus som den lovede Messias?

I år 49 i Jerusalem bestemte de første Jesus-troende jødiske lederne at vi som ikke er jøder, skulle få dele deres tro på Jesus som den lovede Messias uten først å måtte bli jøder. Kan vi møte dem med den samme åpenhet i dag som de engang viste oss? Kan vi ønske dem velkommen inn uten at det kreves at de skal bli som oss, uten at det kreves at de skal legge av sin jødiske kledning?

Jeg må akseptere, om enn med tungt hjerte, at det ennå ikke er plass til de Jesus-troende jødene i den jøde-kristne dialogen. Men jeg sier med teologenWolfhart Pannenberg: «Før eller senere må den jødekristne dialogen også ta hensyn til de messianske jødene». De er ennå ikke mange, ca 15 000 i Israel, ca 150 000 på verdensbasis. Men fra 25 messianske jøder i 1948, hvorav 6 i Jerusalem, ifølge den messianske forskeren Gershon Nerel, så har den messianske bevegelsen vokst og mangedoblet seg.

«Før eller senere» - tiden vil vise når den vil være moden til å anerkjenne messiansk jødedom. Vi har sett et paradigmeskifte skje i 2015. Og vår oppgave i Israel og på Caspari-senteret i Jerusalem forsetter med håp om at vi en dag vil være vitne til et annet paradigmeskifte: Det at det vil være mulig å si: «Jeg er jøde og jeg tror på Jesus». Og en slik bekjennelse vil være fullt ut akseptert. Det vil være så jødisk som det kan bli – å tro på jøden Jesus.