Sunnhet og lidenskap

Jeg er overbevist om at sunt kristent lederskap henvender seg til menneskers indre motivasjon. 
Man leder ikke flere enn de som er villig til å følge. Alle typer tvang, manipulasjon og usunn kontroll 
er mer på tross av vår tro, enn på grunn av den.

Personlige beretninger fra oppvekst og engasjement i frikirkelige miljøer har vært gjenstand for stor oppmerksomhet de siste ukene. Mine refleksjoner i denne artikkelen er av samme art. Dette er en personlig beretning om hvordan min oppvekst i en norsk pinsemenighet, berøring med ulike karismatiske miljøer gjennom ungdomstiden, og senere teologistudier, har vært med på å forme hvordan jeg utøver kristent lederskap i dag.

Jeg vokste opp i pinsemenigheten Tabernaklet Bergen, en av landets største frikirkelige menigheter. Vi gikk gjennom et trangt smau mellom eldre bergenshus for å komme til dette store rommet vi feiret gudstjeneste i, og det satte seg tidlig en tanke i mitt barnesinn om at vi var en annerledes familie. Mor og far var moderate i hvordan de oppdro oss. Vi gikk jevnlig, men ikke alltid, til gudstjeneste. Vi fikk trosopplæring gjennom barnesanger og bibellesning på sengekanten i passe doser, og vi vokste opp med stor frihet til å gjøre egne valg. Da mor kjørte meg til dåpen i åttende klasse sa hun: «Jeg er så utrolig glad for at dette har gått så bra!» Vi valgte slik som mor og far gjorde sitt beste for at vi skulle velge, i tråd med deres egen overbevisning og i takt med hvordan normene for barneoppdragelse var i samfunnet ellers.

Jeg ble født i 1975. Da var pinsebevegelsen i Norge omkring 68 år gammel. Den karismatiske vekkelse preget landet, og Aril Edvardsen ba entusiastiske og engasjerte karismatikere høre med pinsevennene hvordan de skulle håndtere de nyfunne åndelige erfaringene og uttrykksformene. Han sa noe sånt som: «De har holdt på med dette en stund.»

Det var kanskje denne erfaringen med at pinseilden ikke bare kunne tenne folk, men også brenne folk, som gjorde at den pinsemenigheten jeg vokste opp i var såpass traust som den var. I menighetens søndagsskole, juniorarbeid og ungdomsarbeid var det trygt, stabilt og folkelig. Voksenpersoner brydde seg om oss, det ble tilrettelagt for at vi skulle trives sosialt, og vi fikk alderstilpasset opplæring i kristen tro.

I tenårene oppdaget jeg andre karismatiske miljøer, fikk nye forbilder, og begynte å lytte til langt mer progressiv undervisning enn den jeg var vant til fra pinsemenigheten. Det er jeg veldig takknemlig for, siden jeg trengte å bli undervist og utfordret. I denne perioden gav mine pastorer i Tabernaklet meg rom til denne ungdommelige utforskningen, mens de fortsatte å gi gode råd og tilhørighet i menighetsfellesskapet.

Jeg ville bli pastor, og fikk råd om å studere. Jeg fullførte en Master i Teologi fra pentekostale universiteter i USA, og fikk bryne meg på faglig bredde. På samme måte som mange teologistudenter får ny kunnskap og påfølgende kriser, fikk jeg min del av dette. Noe forskning viste at mye av det vi feirer i én vekkelsesgenerasjon, viser seg å kaste mørke skygger inn i den neste. Et blikk på karismatisk historie med pinsehistorikeren Vinson Synan var en edrueliggjørende oppvekker om at vi ikke måtte leke med ilden. Fag som psykologi, antropologi og kulturforståelse, gav et stort fokus på menneskene vi skulle ut og nå, ikke bare på den Gud vi skulle representere. I faget veiledning og sjelesorg sa professoren: «Forkynner og leder du feil, er det i sjelesorgsrommet du vil oppdage det!» Å være pastor og åndelig leder handler om mennesker når de er helt oppe og helt nede.

Jeg er nå pastor på 16. året, og jeg er glad i jobben min og stolt av menigheten jeg leder. Sammen med gode kolleger gjør vi så godt vi kan, så langt vi ser, for så mange mennesker som mulig. Vårt mål er at mennesker skal kunne følge Jesus, med hele seg, hele livet igjennom. Derfor gjentar vi blant annet:
«Ingen må noen ting» - Kristent lederskap skal ikke pålegge ansvar eller byrder, men formidle nåde. Vår erfaring er at dette skaper engasjement og deltakelse.
«Du er ekspert på ditt eget liv» - Kristent lederskap skal være lyttende og respektfullt. Vår erfaring er at det skaper ansvarlighet hos den enkelte og gir lederen mulighet til å veilede. 
«Det er Gud som initierer forandring» - Kristent lederskap kan aktualisere gjennom forkynnelsen, men det er det er Gud som må overbevise den enkelte. 
«Vi er ikke en dyneløftende menighet» – Kristent lederskap kan tydeliggjøre etiske og moralske retningslinjer, men ikke kontrollere den enkelte.

Jeg er overbevist om at sunt kristent lederskap henvender seg til menneskers indre motivasjon. Man leder ikke flere enn de som er villig til å følge. Alle typer tvang, manipulasjon og usunn kontroll er mer på tross av vår tro, enn på grunn av den. Det avsløres ikke bare som teologisk feil, men blir også effektivt avvist av de frigjorte, reflekterte og selvstendige menneskene som utgjør de respektive forsamlingene.

I sin reneste form gir det kristne livssynet mening og livskvalitet. Men når vi tar i det og det blir kjøtt og blod, forkludrer vi det dessverre så altfor ofte.

Derfor er en slik debatt som vi nå har vært vitne til også en mulighet for kristne ledere til å stille viktige spørsmål både til seg selv og dem man leder. For det finnes ingen motsetning mellom sunnhet og sann lidenskap for Gud, noe mine foreldre lærte meg gjennom deres oppriktige engasjement for Jesus og oss barna, som aldri opplevdes som tvang eller maktmisbruk. Ingen har hatt større lidenskap for Guds rike og oppdrag enn Jesus, og ingen har møtt mennesker med mer kjærlighet og nåde. Som hans etterfølgere har alle kristne god grunn til å behandle sin neste som mål i seg selv, slik mennesket var målet for Jesu død og oppstandelse som vi snart skal feire.