VERDIER: Det mest stimulerende som er skrevet om dette i 2017 er uten tvil Terje Tvedts (bildet) «Det internasjonale gjennombruddet». Selv om den et stykke på vei er et partsinnlegg, bør hans analyse av bistand og verdier i norske politikk føre mer til refleksjon enn refleksen å stikke alle piggene ut, skriver Bjørn Are Davidsen. 
  Foto: Stian Lysberg Solum, NTB Scanpix

Verdier og virkelighet

onsdag 13. desember 2017

Kristenliv

Samtidig har Tvedt rett i at «det finnes ingen gyllen middelvei mellom sharia og den norske Grunnloven».

Det er ikke vanskelig å bli nedslått av samfunnsutviklingen. Mange er enige i at vi på er på feil kurs. Nå kunne man tenke at det gir håp, i hvert fall om vi sier med C. S. Lewis at for å kunne løse et problem, hjelper det å se det. Men det er ikke sikkert håpet blir større når ett av problemene er at vi er uenige om hva som er problemet.

For noen handler det om at vi avkristnes. For andre at det er for mye religion i det offentlige rom, at Kirken har for mye privilegier og skolens julegudstjenester blir forkynnelse uten fritaksrett og gode alternativer.

Det mangler ikke dem som synes vi tar inn for mange flyktninger og innvandrere, særlig muslimer. Og dem som synes vi tar inn for få og at nettopp muslimer er bra, ikke minst fordi de kan lære oss hvor viktig religion er.

Sentralt er spørsmålet om våre verdier. Er de norske, europeiske, kristne, universelle - eller ingen av delene? En av bøkene som har fått mye oppmerksomhet er Bushra Ishaqs «Hvem snakker for oss?»

Her presenterer hun en undersøkelse som viser at norske muslimer ser svært positivt på velferdsstaten, ytringsfrihet og likestilling mellom kjønnene - og tilsvarende negativt på vold og terror begrunnet i islam. Stemmer undersøkelsen, står nordmenn svært samlet om verdier.

Samtidig har flere spurt hvor representativ den er når få har svart, hvordan vi skal forstå svarene og hva med temaene som ikke er med, som holdninger til homofili. Selv om man kan tenke felles om verdier som honnørord, trenger ikke alt være harmonisk når vi konkretiserer.

Og skulle undersøkelsen treffe godt i Norge, er det ikke sikkert den sier så mye om muslimer forøvrig. For hvis det er noe som er klart når man ser på land, kulturer og religioner, så er det at verdier et godt stykke på vei er ulike.

Det mest stimulerende som er skrevet om dette i 2017 er uten tvil Terje Tvedts «Det internasjonale gjennombruddet». Selv om den et stykke på vei er et partsinnlegg, bør hans analyse av bistand og verdier i norske politikk føre mer til refleksjon enn refleksen å stikke alle piggene ut. Ikke minst når han spør om det er berettiget med vår relativt nye tro på at alle egentlig har - eller nærmest uavvendelig er på vei mot - de samme universelle verdier.

Det er lett å se dobbeltmoral når politikere utbasunerer at Norge skal være et fyrverkeri for menneskerettighetene, men holder fyrstikkene bak ryggen i møte med ledere i land med tvilsomt rykte.

Men Tvedt viser også hvor selvrettferdig det er stadig å gjøre bot for krig og kolonialisme, en avlatshandel der bistands- og etter hvert stadig mer innvandringspenger har begynt å klinge i kisten. Eller hvor mye kulturimperialisme og naivitet som ligger i å tro at vestlige verdier er universelle og noe alle kulturer egentlig støtter.

For snakker vi om universelle fremfor norske eller vestlige verdier, blir ifølge Tvedt tilliten til norske normer utvannet. Ja, det er tøv å tro at norske verdier utelukkende er norske eller oppfunnet her. Eller at de kan defineres i detalj og aldri endrer seg.

Men uten en relativt bevisst kulturell kjerne, er det utfordrende å møte andre tenkesett. Da er det vanskelig å stille krav til å følge norske verdier, eller forstå hvor annerledes æres- og stammekulturer kan være.

Skal vi diskutere verdier, er det også viktig å reflektere over hva dette er. For hvis noe bør være helt opplagt, er det at ulike kulturer tenker forskjellig. Nei, ingen forsvarer vilkårlig drap eller tyveri, løgn eller svik, i hvert fall ikke av sine egne. Men samtidig har Tvedt rett i at «det finnes ingen gyllen middelvei mellom sharia og den norske Grunnloven».

For her kan vi se til dels store forskjeller, som da en sentral muslimsk tenker som Ibn Rush på 1100-tallet kritiserte kristne for å mangle tidløse lover. Da er man jo nødt til å lage lover ut fra hva som er «mest nyttig til enhver tid».

Det er heller ikke lett å argumentere for at patriarkalske klanskulturer eller noen som tror at vi straffes på grunn av karma fra tidligere liv, intuitivt vil tenke at alle mennesker har lik verdi og samme rettigheter.

Men er verdier dermed kun relative uttrykk for behov, politiske konstruksjoner og lokale tradisjoner? Er det et overgrep å fremme noen verdier – på bekostning av andres? Ja, hvis vi tror vi kan spre dem med bistand eller bomber.

Skal vi formidle verdier, må de være troverdige og i noen grad forlokkende, uten å glemme at for noen lokker klan og kynisme mer enn kjærlighet.

Mye handler om hva slags virkelighet vi lever i. Universelle verdier kan ikke finnes hvis universet er alt. De kan kun finnes om det bak universet er noe allment forpliktende, en god og grunnleggende eksistens, rasjonell og trofast. De spres best uten tvang eller hellige lovverk, uansett hva man måtte tenke om verdier er eller bør være universelle.

Kanskje er den beste måten å skape samfunn mange ønsker å migrere til. Og – langt bedre – lære av for sine egne land.