VITENSKAP: Kirken har som regel forholdt seg i lyttende respekt – noen ganger i overkant mye – til rådende vitenskap, selv om det ikke alltid har vært enkelt å skille den fra rådende ideologier, skriver Bjørn Are Davidsen. Illustrasjonsfoto: Scandinavian Stockphoto  Foto: 

Tro som strider med fakta

fredag 25. september 2015

Kristenliv

I offentlig debatt er det ofte underforstått at kristne bygger på blind tro. Senest ute er den ateistiske biologen Jerry Coyne i boken «Faith Versus Fact», om hvorfor tro ikke passer med vitenskap.

Nå er ikke alt like opplagt som han tror. Han viser høyst ufrivillig at tro og fakta kan være i konflikt, ikke minst når hans egen tro får styre faktafremstillingen.

Og dette er ikke bare på tilfeldige områder. Vi ser dette i hans sentrale poeng som er at alt vi kan vite noe om, er det som kan avklares ved vitenskap. Men dette er altså et trosstandpunkt. Det kan ikke begrunnes ved vitenskap uten at det ender i et sirkelargument.

For dette handler om filosofi, ikke om fakta. Coynes tro og verdier bestemmer hvordan han vil finne ut av virkeligheten. Fra sin høye hest som godheten og sannhetens forsvarer, skaper han en svært verdiladet stemning med eksempler på overgrep og frykteligheter i regi av religiøse som ringeakter vitenskapen.

Han gjør dette uten å vise hvordan en tro på at universet dypest sett er verditomt, der alt som skjer egentlig kun handler om fysikk og biologi, og vi ikke en gang har fri vilje, kan forankre eller begrunne et sterkt rasjonelt eller etisk engasjement.

Coyne bygger ingen logisk kjede fra virkelighetssyn til verdier, basert på evidens. Han må i stedet låne verdier fra tradisjoner han hevder ikke handler om fakta, men om tro. Bygget blir ikke mer faktabasert av at han ikke er informert om forskningen på mange av temaene.

Ja, vitenskap er bra. Vi bør som kirkefaderen Augustin sier rundt år 400 forholde oss nøye til det vi kan oppdage ved fornuft og erfaring. Ikke alt i dette underlige fartøyet «Religion» (som mange snakker om, men få har sett) holder vitenskapelig vann. Religiøse skiller har skapt eller forsterket krangel og krig gjennom historien, for ikke å si bestialske overgrep.

Noen ganger like ille som tenkesett som mener seg å bygge på vitenskap, enten vi snakker om dialektisk materialisme eller rasehygiene. Det er heller ikke enkelt å se at ateister er spesielt mer enige om politikk og ideologier enn kristne eller muslimer, buddhister eller hinduister.

Hva oppfatter så Coyne som den grunnleggende konflikten mellom «religion og vitenskap»? Ikke overraskende er det selve metoden for å finne sannhet.

«Religion» lever i en evig kamp mot «vitenskapen» og klarer ikke på egen hånd å avgjøre om det man selv står for stemmer eller ei. Dermed kan man ikke vise til annet enn autoritet og tradisjon. I lengden er det alltid vitenskapen som vinner, siden religion er uten andre våpen enn våpen.

For Coyne er det utenkelig at det finnes religioner som er opptatt av å etterprøve ting, og som selv – innenfra – kan sjekke eller korrigere standpunkter. Han opptrer med andre ord religiøst når han ikke sjekker eller korrigerer sine standpunkter, enten de handler om Galilei-saken eller hva historikere sier om kirkens angivelige kamp mot alt fra lynavledere til bedøvelse.

Hadde Coyne undersøkt, ville han oppdaget mange forhold som viser hvor stor vekt man har lagt på etterprøvbarhet og fornuft i kristen tradisjon. Vi ser dette allerede hos Paulus, altså i de eldste delene av Det nye testamentet, finner formaningen om å «prøve alt og holde fast på det gode». Med å «prøve» menes her teste og vurdere, altså ikke bare akseptere blindt det en autoritet sier i en bok.

Og nettopp det å teste og vurdere har vært et ideal i kristen teologi og filosofi de seneste par tusen år. Det betyr ikke at man har manglet partilinjer og ensretting, eller at det er lett å avklare alle teologiske spørsmål, men at troen på rasjonalitet og logikk har vært viktig.

Og Kirken har som regel forholdt seg i lyttende respekt – noen ganger i overkant mye – til rådende vitenskap, selv om det ikke alltid har vært enkelt å skille den fra rådende ideologier.

Justin Martyr er svært tydelig på dette allerede rundt år 155, i hans første forsvarsskrift til Keiseren. Der understreker han at «fornuften krever at de som virkelig er fromme og filosofiske skal ære og elske kun det som er sant, og nekte å følge tradisjonelle oppfatninger, hvis disse er verdiløse».

Et kristent standpunkt man kunne mistenke Coyne for å støtte i teorien, om han nå ikke alltid er like god i praksis når det ikke støtter hans tro.